Mot slutten av 2011 og utover 2012 var eurokrisen og flere eurolands risiko for statskonkurs på alles lepper. Rentene på f.eks. italienske statspapirer føk til værs omtrent samtidig som man fikk den politiske ustabiliteten i forbindelse med Silvio Berlusconis fall, og flere av landene i eurosonen med høyest gjeld og svakest finanser, befant seg i eller på terskelen til resesjon.

Situasjonen var i lengden uholdbar for landene som måtte ha betalt vedvarende høye renter på sin store gjeld, med statsregnskaper som allerede gikk i minus.

Markedene roet seg ikke før godt utpå sommeren 2012, da Den europeiske sentralbankens (ECB) sjef Mario Draghi sa at han ville gjøre hva som helst for å redde euroen, med en forsikring om at det ville holde. Instrumentet han ville bruke ved behov, var støttekjøp av statsobligasjoner med midler fra et europeisk redningsfond.

Dette ble nok av de færreste ansett som noe permanent løsning, all den tid det ikke fantes noen garanti for at Tyskland ville fortsette å betale ut mindre solide stater. Særlig ikke fordi gyldigheten av en slik ordning ble utfordret i en sak som ganske snart ble brakt inn for den tyske forfatningsdomstolen. Men det gav likevel et lite pusterom. Kanskje økonomien ville ta seg opp i mellomtiden? Kanskje noen av de hardest rammede statene ville iverksette ekstraordinære tiltak for å redusere gjelden?

Kanskje er det fordi resesjonen i eurosonen ser ut til å være over at ingen markedsaktører i dag virker nervøse for en ny eurokrise. Ei heller foruroliges man nevneverdig av en maktkamp med påfølgende statsministerskifte i Italia, som slett ikke har fått noe mindre gjeld i mellomtiden. Rentene på italienske statspapirer er i det siste gått jevnt og trutt nedover.

Den tyske forfatningsdomstolens kjennelse kom for ti dager siden. Den synes å slå fast at Draghi har tøyd sitt mandat for langt, slik at Tysklands suverenitet kan være truet ved en eventuell iverksettelse av redningsprogrammet sentralbanksjefen annonserte i 2012, men som det aldri er blitt nødvendig å ta i bruk – takket være den psykologiske effekten av hans kunngjøring.

Reuters skriver:

Germany’s Constitutional Court will refer a complaint against the European Central Bank’s flagship bond-buying scheme to the European Court of Justice, removing the prospect of it curbing the programme.

In an apparent attempt to set the terms of the European Court’s deliberations, the German court in Karlsruhe said on Friday there was good reason to think the plan exceeded the ECB’s mandate and violated a ban on it funding governments.

However, it said in a statement which marks the first time it has passed a case on that it could conform with the law “if the OMT decision were interpreted restrictively”.

Tyskland spiller altså ballen til en EU-domstol, men tar tilsynelatende forbehold om at landet kan komme til å blokkere ytterligere støttekjøp såfremt EU ikke viser magemål. Man gir altså Draghi et visst handlingsrom, men ikke et ubegrenset sådant, og tar dermed litt piffen av hans “whatever it takes”.

Grunnen til at dommen ikke har vakt større oppsikt, er utvilsomt at nødvendigheten av drakoniske tiltak i øyeblikket ikke virker som noen overhengende fare.

Men noen økonomer sier at euroen er truet. Enter Andrew Watt:

[T]he German government has to approve any application by a member state for a programme with the European Stability Mechanism, which is an essential part of the OMT conditionality. All it will take is a small shock, or an upward blip in interest rates followed by some real or perceived dithering by the ECB – understandable given the legal situation – and the whole edifice, until now held up by a sort of collective suspension of disbelief, could come crashing down as bondholders run for the exits.

To conclude, the decision by the GCC poses a substantial risk to the recovery of the euro area and arguably once again puts the currency area’s whole existence in question.

Dette kan bety at euroen henger i en tynn tråd hvis en tysk regjering – hva enten det er en nåværende eller en fremtidig, potensielt euroskeptisk sådan – skulle sette foten ned.

Det virker neppe særlig sannsynlig i øyeblikket. Men de politiske vindene kan snu, og noen advarer. Journalist i Dag og Tid Jon Hustad har intervjuet den fremstående tyske økonomen Hans-Werner Sinn. Han har følgende å si om ballen som nå ligger hos den europeiske domstolen:

Anten så må dei setja ein konkret garanti på ein gjeven sum, eller så må dei seia at ECB er verna mot alle tap på statsobligasjonar.

Men båe løysingane gjer at programmet ikkje fungerer etter intensjonen, og dimed vil rentene på søreuropeiske obligasjonar igjen gå gjennom taket, og vert rentene høge nok, vel, då er sør på ny konkurs.

Sinn tar derfor til orde for noe i retning av en ny Bretton Woods-konferanse, hvor EU, bankene og statene setter seg ned sammen for å avskrive gjeld.

Redaktør i Die Zeit Josef Joffe skriver mer optimistisk i Wall Street Journal at EU neppe vil stikke for mange kjepper i sentralbankens hjul.

Yes, Mr. Draghi has “widened” his bank’s mandate. He has cleverly fudged the line between monetary policy and bailouts. But who will hold a man to account for having acted while Europe’s politicos dithered?

Selv ikke dommerne vil “argue with success”, mener Joffe. Og markedene mener tilsynelatende det samme. Men svært kompetente personer sier altså likevel at det kan ligge en tidsinnstilt bombe under fellesvalutaen, så for en legperson blir forvirringen stor: Hvor truet er egentlig euroen?

Det korte svaret ser ut til å være: ikke veldig, så lenge økonomien ikke opplever en ny nedsmeltning med det første, og så lenge anti-europartier i viktige land ikke kommer i regjering. Men i tiden frem til neste resesjon, som ingen vet når inntreffer, bør statsgjelden – i fravær av Sinns “Bretton Woods”-konferanse – ned i en rekke land for å være på den sikre siden. Den italienske staten kunne forholdsvis enkelt ha beskåret sin gjeld kraftig ved å selge ut offentlig eiendom. Noen burde fortelle den det.