Det er slett ikke sant lenger at europeerne er fra Venus og amerikanerne fra Mars. Vi er alle barn av Venus nå. I 2012, ti år etter offentliggjøringen av sin berømte studie «Power and Weakness», foreslo Robert Kagan en endring i teksten, idet han antok at Europa ville bevege seg i retning USA. Det rare er at det faktisk er Obama som er blitt europeisert, slik at hele spekteret av demokratiske land avviser militær inngripen som den største styggedom, og håper at de kan forme verden uten vold.

Hvis vi leser den italienske grunnloven, finner vi at den “avviser krigen som et instrument til krenkelse av andre folks frihet og som middel til løsning av internasjonale konflikter”. Et utmerket valg, og dertil åpenbart: Europeerne tok det etter den andre verdenskrigens slaktehus. Men Obama proklamerte lenge etterpå fra kommandobroen på sitt uovervinnelige slagskip at “krigens vinder er i ferd med å løye”, at landet hans ikke har til hensikt å krige mer, og at den sterke tilstedeværelsen for å sikre USAs allierte og prinsippene landet inspireres av, erstattes av en rolle som den fremste blant likemenn.

Hvis dette førte til verdensfred, ville det være glimrende. Men et blikk på verdenskartet forteller oss straks at man over tre fjerdedeler av kloden aldri har tatt noe pasifistisk valg, at man lett tyr til hæren, at man uten å ta altfor mye på vei bomber både fiender og sivile i konflikter som vedrører landegrenser, etnisitet, religion etc. Det hender sågar at fienden på den ene aller andre måten er oss selv, i dag eller i morgen.

Det faktum at verden er delt mellom dem som “avstår” fra å krigen, og dem som bevæpner seg og sender de væpnede styrker avgårde uten å nøle, er i disse tider litt pinligere for oss enn normalt, for det gir hovedrollen til Putin, som representerer en historisk rival (og får en til å tenke på dialogen hvor brødrene Karamasov beskriver den evigvarende forskjellen mellom Russland og de andre). Få timer etter at Obama hadde sagt at det vil være “forbundet med kostnader” å gripe inn militært, fikk Putin parlamentet sitt til å godkjenne ekspedisjonen, og alle representantene sang nasjonalsangen.

Vi euro-amerikanere har ikke lyst til å krige, men det har mange andre. Det er minst seksti land som i øyeblikket bruker sine væpnede styrker innenfor eller utenfor grensen for å kue rivaliserende grupper. Grunnene er tallrike. Krig blir erklært hver dag; det benyttes raketter, attentater, regulære grenseangrep; Kina, Pakistan, India, Korea, Syria, Egypt, Tyrkia, diverse afrikanske land med sine tribale splittelser og grensesammenstøt: alle sammen bruker våpen og hærstyrker, mens vi benekter eksistensberettigelsen til det som eksisterer.

Men la oss i så fall konfrontere krigen på andre måter. Man kan revurdere Russlands rett til en plass i G8, man kan kalle hjem ambassadørene, man kan foreta seg noe på det økonomiske området, man kan bruke NATO som instrument, i det minste kunne alliansen demonstrere noe av den makten som er bygget opp for å beskytte våre demokratiske venner. NATO kan styrkes på de mest kritiske stedene, og hvis USA har en smule utholdenhet igjen kan de i det minste flytte noen skip litt nærmere Krim, og la være å gjennomføre de store forsvarskuttene som er planlagt nettopp i disse dager.

Hvor mange røde linjer må krysses igjen før man oppdager at krig finnes, og at den av og til er i vår disfavør?

Opprinnelig i Il Giornale den 4. mars 2014.