Når en svensk biskop mottar et bilde som seksualiserer Kristi korsfestelse og takkes for at han stenger ute bibeltro preste­kandidater, er det på tide å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvor mye av kristen­dommen kan man avskaffe før en kirke opphører å være en kirke?

Overskriften i Kyrkans tidning triumferer: «Biskopen fikk takk for sitt standpunkt. Nå har biskop Andreas Holmberg fått sin gave fordi han bare ordinerer prester som sier ja til like­kjønnede ekteskap.»

Hensikten med artikkelen er ikke til å misforstå. Leseren skal glede seg over dette lykkelige øyeblikket som tydeligvis fant sted under ordinasjonen av bispe­dømmets nye prester og diakoner. Bildet, som formidler glede og fellesskap mellom tre antatt fromme embets­bærere i full embets­drakt, forsterker budskapet.

Biskopen i Stockholm bispe­dømme, Andreas Holmberg, stråler om kapp med juni­solens glimt i bispe­staven, og to kaftan­kledde prester flankerer ham. Også de ser svært fornøyde ut, og de har gode grunner til det: Nettopp disse to prestene – Adrienne Riddez og Lars Gårdfeldt – er frem­tredende hbtqi-aktivister («representanter for hbtqi-miljøet», som Kyrkans tidning omtaler dem som), og deres glade ansikts­uttrykk bunner i at biskop Andreas tilhører de biskopene som har forlatt Bibelen til fordel for verden.

Eller mer korrekt – til fordel for woke.

Nå er disse tre foreviget i et bilde som på en utmerket måte visualiserer den endelige splittelsen av Svenska kyrkan gjennom ekskluderingen av prester og preste­kandidat­er (og i praksis også menighets­medlem­mer) som ikke mener at seksuell laissez-faire, ego­sentrisme og homofilt samliv trumfer Bibelen.

Tydeligvis er dette noe å glede seg over, å dømme etter disse tre embets­bærernes smil.

Aktivistpresten som nektet å vie heterofile

Lars Gårdfeldt burde være ekstra fornøyd. Han tilhører dem som, i likhet med Social­demokrat­erna, lenge har arbeidet for én gang for alle å kvitte seg med såkalte konservative prester – det vil si prester som insisterer på å tro at ekteskapet er en forening mellom mann og kvinne (Matteus 19, 4–5), som det står i Bibelen og kirkens egne bekjennelser.

I 2021 kunngjorde Gårdfeldt for eksempel, naturligvis akkompagnert av pauker og trompeter, at han ikke lenger hadde tenkt å vie par som besto av en mann og en kvinne. To år senere bestemte Gårdfeldt seg for å begynne å vie heterofile igjen – men da bare i de bispe­dømmene hvor biskopen nektet å ordinere preste­kandidater som (basert på teologisk over­bevisning) avviste likekjønnede vielser …

Tydeligvis gikk det helt fint å opptre slik, uten å bli møtt med irette­settelser. I akkurat denne saken. Sett fra nettopp Gårdfeldts perspektiv. Man kan undre seg over hvorfor.

Jesu soningsdød – som homofilt samliv

Men, men. La oss nå glede oss med disse tre og spørre oss: «Hva er det egentlig for et fint kunstverk biskopen er så glad for å bli beæret med?»

Kyrkans tidning lar oss få vite at det er et signert fotografi av Elisabeth Ohlson Wallin. Jaså? Ut fra bildet i avisen er det litt vanskelig å skjelne motivet, men det finnes heldigvis andre steder hvor «kunstverket» kan beskues.

«Korsfestelsen» fra Ecce Homo av Elisabeth Ohlson Wallin. Skjermbilde: Facebook.

Fotografiet er ett av de tolv iscene­satte bildene som utgjorde foto­grafen Elisabeth Ohlson Wallins utstilling Ecce Homo. Dette kunst­verket bærer tittelen «Kors­festelsen» og frem­stiller Jesu soningsdød gjennom et tydelig erotisk fotografi av to nakne, homofile menn.

Døden på Korset degradert til homofilt samliv.

Unnskyld meg, men what the actual f*ck …?

Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvordan er det mulig å håne Kristus, den kristne tro og dem som elsker Kristus på denne måten? Hvordan får man i det hele tatt en slik idé? Og å stå der og smile og være glad for elendigheten? I embets­draktene sine? Hvordan. I. Hele. Den. Hotteste. Verden. Er. Det. Mulig?

Svaret på det spørsmålet er selvsagt at det ikke er mulig – i en kristen kirke.

I en kristen kirke ville den eneste tenkelige responsen fra biskopens side vært å vennlig, men bestemt forklare disse to aktivistene at «nei, jeg kan ikke ta imot dette, og jeg håper dere forstår hvorfor – og dere to skal møte på kontoret mitt mandag morgen …». Men det sa ikke biskopen. Han smilte, takket og tok imot.

Et verdigrunnlag-sertifisert judaskyss.

Amerikanske perspektiver

Siden jeg befinner meg i USA, tok jeg meg friheten til å vise artikkelen til pastor Ken. Søndags­gudstjenesten var over, kirken hadde som vanlig vært så full at man hadde måttet sette fram ekstra stoler til de over 250 (salme­syngende og nattverd­feirende) guds­tjeneste­deltakerne, fra spedbarn til hundre­åringer. Dette i en avsides­liggende luthersk kirke – fullt finansiert gjennom menighets­medlem­menes frivillige gaver og personlige engasjement.

Med andre ord: En helt vanlig menighet, en helt vanlig søndag.

For en svensk-kirkelig person er det nærmest surrealistisk. Men dersom man spør hva som får mennesker til å komme til guds­tjenestene og delta aktivt i menighets­arbeid­et, er svaret enkelt: Alt fokuserer på Kristus.

Her elsker og ærer man Kristus. Her tar man Bibelens ord på alvor – derfor eksisterer det verken hbtqi-aktivister eller like­kjønnede ekteskap, men heller ingen krav om ekskludering av dem som mener noe annet enn en selv. Alle er velkomne. Her er «er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne», fordi man mener at alle døpte er én i Kristus Jesus (Gal 3, 28).

Og tenk: Det går helt utmerket å ikke fokusere på hva andre gjør på soverommet (og med hvem), kreve at andre skal tilpasse seg ens egne seksuelle preferanser eller framstå så herlig moderne og normbrytende ved å håne Kristus (samtidig som man fordømmer alt som kan resultere i såre tær hos tilhengere av *en viss annen religion*). Det går – og det resulterer dessuten i stappfulle kirker.

Så hvordan reagerte pastor Ken på Kyrkans tidnings gledelige budskap?

Pastor Ken så på bildet, blunket hardt et par ganger og så igjen. Deretter så han på meg.

– Så langt kan det altså gå, sa pastor Ken etter en stunds stillhet. Han var tydelig berørt.

– Men dette er jo det Bibelen forutsier. De holder ikke ut Guds ord, og derfor forkynner de sin egen lære (Apostlenes gjerninger 20, 30).

Fasiten finnes i Bibelen

Bibelen har nemlig fasiten. Gang på gang taler tekstene om tider da kristne skal forfølges, hånes og drepes (billedlig og bokstavelig). Nedenfor følger bare noen få eksempler:

«Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2 For da skal menneskene være selv­opptatte og penge­griske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakk­nemlige og uten respekt for det hellige, 3 ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, 4 svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud.» (Paulus’ 2. brev til Timoteus 3, 1–4)

«Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 13 Men onde mennesker og svindlere vil gå fra vondt til verre. De fører vill og blir selv ført vill.» (2. Tim 3, 12–13)

«For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. 4 De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.» (2. Tim 4, 3–4)

«Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører til undergang, og til og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri. Dermed fører de raskt seg selv i undergang.» (Peters 2. brev 2, 1–2)

Det står der, svart på hvitt. Men aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få oppleve det. Ikke i min kirke.

Men nå er vi ved det punktet hvor prester som i sine preste­løfter har lovet å «med Guds hjelp og i tillit til hans nåde stå fast i kirkens tro, forkynne Guds ord rent og klart etter Den hellige skrift og vår kirkes bekjennelse, forvalte sakramentene rett og ellers utføre mine oppgaver slik at Gud blir æret, kirken oppbygget og Guds vilje virkeliggjort i verden», kan overrekke et bilde hvor kors­festelsen er forvandlet til homofilt samliv – og bli møtt av en smilende biskop.

Det ironiske er selvsagt at nettopp de embets­bærerne som har et plastisk syn på både Bibelens ord, er de som får fungere som levende bevis på Bibelens profetiske autoritet. I sanntid. I Kyrkans tidning.

You can’t make this sh*t up.

Framtvunget homo-glede – eller ekskludering

Et sted her forklarte jeg for pastor Ken at biskopene i Svenska kyrkan nylig hadde erklært at deres mål er at alle prester «med glede og av fri vilje» skal vie like­kjønnede par, og at biskopene har til hensikt å frambringe denne «gleden» ved å sende tvilende prester og preste­kandidat­er til terapeuter eller la dem praktisere i «menigheter med aktivt hbtqi+-arbeid».

Dersom den av biskopene ønskede «gleden» ikke innfinner seg, venter en uklar skjebne. Hvis man ikke er preste­kandidat, forstås, for da er biskopene tydelige på at det ikke blir noen preste­vigsling, hvorpå kandidaten får se hundre­tusener av kroner i studielån go down the drains.

Ekskludering i inkluderingens navn. Så sjarmerende sosial­demokratisk.

Det blir nok både gledelig og frivillig, når man får velge mellom fortsatt tjeneste (og lønn) eller arbeids­ledig­het. Men også her har Bibelen fasiten, og prester og preste­kandidat­er med teologisk ryggrad kan minne seg selv om Jesu ord i Berg­prekenen:

«Salige er de som blir forfulgt for rett­ferdig­hets skyld, for himmel­riket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, [lyver] og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.» (Matteus 5, 10–12)

Pastor Ken ristet på hodet og sukket.

– Du … Kan du sende meg lenken til artikkelen? spurte han forsiktig.

Det kunne jeg selvfølgelig.

Pastor Ken forklarte at ingen av hans pastor­kolleger ville tro på dette dersom han ikke kunne vise fram artikkelen som bevis. Så fullstendig urimelig og trist mente han at det var.

Det vanskelige spørsmålet må stilles

Som kjent normaliserer man hverdagen sin. Det er først når man kan betrakte situasjonen utenfra, fra et annet perspektiv, at man legger merke til det unormale – og fra et amerikansk, kristent, luthersk perspektiv har Svenska kyrkan mistet det. Fullstendig.

Det har gått så langt nå at det vanskelige spørsmålet må stilles: Når opphører en kirke å være en kirke?

Er en kirke som velger bort Bibelen til fordel for seksuell aktivisme en kristen kirke? Er en kirke hvis biskoper aktivt arbeider for å utelukke prester som ærer Kristus, Bibelen og bekjennelses­skriftene – det vil si holder det de lovet i preste­vigselens løfter – en kristen kirke? Og er en kirke hvis embets­bærere driver med å håne og seksualisere Guds Sønn en kristen kirke?

Hvis svaret på disse spørsmålene er «nei», må vi spørre oss hva Svenska kyrkan er, bortsett fra en organisasjon som seiler under falskt flagg. En sosial­demokratisk interesse­organisasjon à la LO? En under­avdeling av RFSL? En sammen­slutning av rolle­spillende klima-, abort- og hbtq-aktivist­er? Tja, hvem vet. Men særlig kristen er den dessverre ikke lenger.

Så hva ville Jesus ha sagt om situasjonen i Svenska kyrkan? Faktisk har han allerede uttalt seg om saken, for i Johannes 16, 1–3 står det skrevet:

«Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg.»

Kyrie eleison! Herre, miskunn deg! Miskunn deg over Svenska kyrkan – og framfor alt: tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Vil du vite mer om Svenska kyrkas holdning til ekteskap mellom personer av samme kjønn, biskopenes krav og den internkirkelige konflikten? Da anbefaler jeg at du besøker Frimodig Kyrkas nettside for å lese deres grundige anmeldelse.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.