Helena Edlund 
Etter nok et oppsiktsvekkende barnedrap stilles spørsmålet nok en gang på spissen: Hvor mange varselsignaler kan ignoreres før noen holdes ansvarlige? Saken om Preston Davey i Storbritannia blottlegger et system der frykten for å bli oppfattet som intolerant synes å veie tyngre enn viljen til å beskytte utsatte barn.
Disclaimer: Nei. Denne teksten handler ikke om at gode foreldre bare finnes i heteroseksuelle kjernefamilier. Den handler om at menneskers frykt for å fremstå som intolerante eller homofobe nå er større enn omsorgen for barns liv og helse.
En liten lubben gutt med krøllete, rødt hår og blå øyne ser inn i kameraet og ler. En liten kjerub. Bilder av Preston Davey har sirkulert i sosiale medier de siste ukene på grunn av en tragedie som aldri skulle ha skjedd: Preston fikk bare leve i 13 måneder. Deretter ble han drept av sine adoptivforeldre, læreren Jamie Varley, 37, og hans partner John McGowan-Fazakerley, 32.
Jamie Varley og John McGowan-Fazakerley ble dømt forrige mandag i Preston Crown Court. Foto: Lancashire-politiet
Prestons fire måneder hos det homofile paret var preget av brutal fysisk og psykisk mishandling og monstrøse seksuelle overgrep. Flere av overgrepene var dessuten dokumentert av paret. Materialet var så sterkt at flere jurymedlemmer måtte byttes ut etter å ha sett det.
Obduksjonsrapporten viste over 40 skader på den lille kroppen, og de seksuelle overgrepene hadde vært så voldelige at guttens indre anatomi var forandret.
Det er ubegripelig. Djevelsk. Ondskap i sin reneste form. Og verst av alt: Det hadde aldri behøvd å skje.
Mange visste – ingen handlet
Prestons lidelse og død kunne enkelt ha vært forhindret. Det fantes mange varsellamper, mange anledninger for tjenestepersoner med ansvar for Prestons ve og vel til å reagere og stoppe overgrepene – om de bare hadde våget å se.
Den åtte uker lange rettssaken som ble avsluttet i Crown Court torsdag, viste at gutten hadde fått sykehusbehandling for skader «som ikke stemte overens med de oppgitte forklaringene» ved tre anledninger i løpet av de fire månedene han oppholdt seg hos Varley og McGowan-Fazakerley, og Varley hadde fortalt en arbeidskollega at han hadde «mørke tanker» om å drukne eller kvele Preston. Ansvarlige fra adopsjonsbyrået gjennomførte oppfølginger, og i tillegg hadde flere sosialarbeidere jevnlig besøkt familien for å sikre at Preston hadde det bra hos sine nye foreldre.
Men til tross for gjentatte fysiske skader og at en sosialarbeider to uker før drapet konstaterte at Preston hadde et «veldig trist ansikt og gråt litt», var det ingen som handlet.
Så kom 27. juli 2023.
Klokken 16.45 spilte Varley inn en 35 sekunder lang video på telefonen sin der Preston hadde «ekstreme pustevansker» og trengte gjenopplivning, men først klokken 18.30 ble Preston fraktet til Blackpool Victoria Hospital. Et team av ambulansepersonell, sykepleiere og leger forsøkte å gjenopplive Preston i 50 minutter, men han ble erklært død klokken 19.18.
Dødsårsak: kvelning gjennom en gjenstand stukket inn i munnen. Aktor mente at det homofile paret hadde brukt Preston som sexleketøy, så hva denne «gjenstanden» kan ha vært, ønsker jeg ikke å tenke på.
Preston er ikke alene
Om Prestons lidelse og død hadde vært et unikt tilfelle, ville det likevel vært en ufattelig tragisk katastrofe. Men Preston er ikke alene.
I Storbritannia er drapet på Preston Davey bare det siste i en rekke barnedrap som har kunnet skje til tross for at sosialtjeneste og politi har fått opplysninger om at barna ikke hadde det bra.
En nylig gjennomført analyse fra NSPCC (National Society for the Prevention of Cruelty to Children) viste at antallet tilfeller av barnemishandling og omsorgssvikt hadde økt med 106 prosent de siste fem årene, og pedofile og sadister får hjelp av moderne lovgivning: Er du dømt pedofil, får du ikke adoptere – men ingen vil hindre deg i å kjøpe så mange barn du vil gjennom surrogati …
Dessverre ser det ikke mye bedre ut i Sverige.
Bare i løpet av juni måned har følgende blitt offentlig kjent: En far med røtter i Tyrkia forsøkte å knivdrepe sine tre barn på en vei utenfor Nynäshamn. Mannen ble skutt og drept av politiet da han angrep barna. Politiet hadde ved flere anledninger rykket ut til familiens bolig etter meldinger om trusler og vold, uten at myndighetene hadde grepet inn.
I Alvesta skjøt en far fra New Zealand sine to døtre med spikerpistol før han begikk selvmord. Den ene jenta fikk alvorlige skader, den andre livstruende skader. Faren skjøt døtrene etter at moren hadde begjært skilsmisse. Moren hadde dagene før drapsforsøkene forgjeves bedt sosiale myndigheter om hjelp fordi hun var bekymret for barnas sikkerhet.
Seks år gamle Albin, som Document tidligere har skrevet om, har blitt hentet av politiet og skilt fra sin storebror og mor. Albin skal, mot sin vilje, plasseres hos faren som har mishandlet barna og moren, trampet Albins kanin i hjel og erklært at han skal ta Albin til Tyrkia for å omskjære ham og «vaske bort alt svensk» fra guttens hjerne.
En kvinne i Biskopsgården i Göteborg er tiltalt for grovt uaktsomt drap etter at hennes fem år gamle datter døde i en leilighetsbrann i februar. Politietterforskningen har vist at moren hadde latt jenta være alene hjemme ved minst 42 anledninger. Da det begynte å brenne, hadde femåringen – som ble adoptert fra Russland for ett år siden – vært alene hjemme i 19 timer. Politi, helsepersonell, barnehagepersonell og sosialtjeneste hadde tidligere varslet om jentas situasjon – uten resultat.
Alle disse sakene har én ting til felles: Det har vært mange varselsignaler, og ansatte i myndigheter og helsevesen har hatt mange muligheter til å handle – men de har latt være.
Hvordan er det mulig?
Frykten for det normale
La meg lansere min teori: All denne lidelsen, alle disse mishandlede, voldtatte og drepte barna er resultatet av ansvarlige individers bortvendte blikk. Og nei, det handler ikke om at disse ansvarlige individene er inkompetente eller onde mennesker. De ser. De forstår. Men de velger å lage bortforklaringer fordi de er marinert i woke-verdier og derfor ikke tør å handle ut fra sin naturlige magefølelse.
Til tross for at det ville redde liv.
Det som styrer oss, er frykten for å bli oppfattet som normative. Normale. Normalt er nemlig dårlig, bakstreversk, passé og høyreekstremt. Det har vi lært gjennom våre akademiske utdanninger, preget av postmodernisme – og hvis normkritikken ikke festet seg da, har den blitt gnidd inn gjennom supplerende kurs hos arbeidsgiverne.
De som i dag arbeider innen sosialtjeneste, politi, familievern, helsevesen, kirker, adopsjonsbyråer og domstoler, vet hva som gjelder: Det aller viktigste er å være positiv til «mangfold» og «alternative familiekonstellasjoner». Tjenestepersoner som er sendt på obligatoriske antirasisme-konferanser og hbtq-sertifiseringer, vet at de forventes å ønske alt som er herlig eksotisk, annerledes og «usvensk» velkommen.
En tjenesteperson forventes derfor å være aksepterende overfor både «kulturelle uttrykk i barneoppdragelsen» og homofile menn som foreldre.
Ingen skal ekskluderes. Ingen skal føle seg krenket. Toleranse og forståelse må vises – også ad absurdum.
Toleransens konsekvenser
Konsekvensen av denne grenseløse og ofte blinde toleransen er at man nødig kritiserer innvandreres oppdragelsesmetoder eller stiller spørsmål ved hvorfor to homofile menn ønsker å kjøpe et barn – gjennom adopsjon eller surrogati. Årsaken er enkel: Det kunne bli anmeldt, stemplet som rasisme eller homofobi og føre til reprimander, tapte karrieremuligheter eller omplassering.
Statistikken og nyhetsoverskriftene antyder at normbrytende toleranse ikke sjelden prioriteres høyere enn å beskytte barnet.
Britisk rapport: 250.000 hvite britiske jenter systematisk voldtatt av pakistanske muslimer
Kanskje forsøker barnet å rømme hjemmefra eller forteller om vold og tvang? Det er nok bare livlig fantasi, overdramatisering eller tenåringsopprør. Har barnet blåmerker eller gjentatte beinbrudd? Sikkert ikke noe spesielt, barn skader seg jo. Er barnet redd for å bli kidnappet, kjønnslemlestet eller giftet bort? Selvfølgelig skal barnet få bli med «hjem» på ferie, det går nok bra …
I stedet for å handle velger ansvarlige – i Blackpool, Rotherham og Alvesta – å lukke øynene og krysse fingrene. Det går nok bra. Og det gjør det kanskje, ni ganger av ti. Men den tiende …? Den tiende kan hete Preston Davey.
Addendum: Jamie Varley, 37, er dømt for drap, og hans partner John McGowan-Fazakerley, 32, er dømt for å ha tillatt gutten å dø. Varley vil aldri bli løslatt. Kanskje vil han dø i fengsel som en gammel mann, men mer sannsynlig vil nok medfangene hans sørge for at en mer gammeltestamentlig rettferdighet blir utøvd lenge før den tid.
Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!
