Statsmannskunstens viktigste oppgave er å forebygge ondskap som kan forhindres. I dette arbeidet støter man på hindringer som er dypt forankret i menneskets natur.

En av disse hindringene er at slike ulykker, i og med tingenes natur, ikke kan påvises før de har inntruffet: I hvert stadium av deres spede begynnelse er det rom for tvil og uenighet om de er reelle eller innbilte. Av samme grunn vekker de liten oppmerksomhet sammenlignet med aktuelle problemer, som både er ubestridelige og presserende – derav den stadig tilbakevendende fristelsen i all politikk til å konsentrere seg om den umiddelbare nåtiden på bekostning av fremtiden.

Fremfor alt er folk tilbøyelige til å forveksle det å forutsi problemer med det å forårsake problemer og til og med med det å ønske seg problemer: «Hvis bare», tenker de gjerne, «hvis bare folk ikke snakket om det, ville det sannsynligvis ikke skje.»

Kanskje stammer denne vanen fra den primitive troen på at ordet og tingen, navnet og objektet, er identiske.

Uansett er diskusjonen om fremtidige alvorlige ulykker som kan unngås med anstrengelse nå, den minst populære og samtidig den mest nødvendige oppgaven for politikere. De som bevisst unngår den, fortjener – og mottar ikke sjelden – forbannelsene fra dem som kommer etter.

For en uke eller to siden kom jeg i snakk med en velger – en middelaldrende, ganske vanlig arbeider ansatt i en av våre nasjonaliserte næringer.

Etter et par setninger om været sa han plutselig: «Hvis jeg hadde penger til å reise herfra, ville jeg ikke bli her i landet.» Jeg kom med et avvisende svar om at selv denne regjeringen ikke ville vare evig; men han tok ikke notis av det, og fortsatte: «Jeg har tre barn, alle har gått på gymnaset, og to av dem er nå gift og har familie. Jeg blir ikke fornøyd før jeg har sett at de alle har slått seg ned i utlandet. Om 15 eller 20 år vil den svarte mannen ha overtaket over den hvite mannen i dette landet.»

Jeg kan allerede høre koret av fordømmelser. Hvordan våger jeg å si noe så forferdelig? Hvordan våger jeg å skape uro og opphisse følelser ved å gjengi en slik samtale?

Svaret er at jeg ikke har rett til å la være. Her er en anstendig, vanlig engelskmann som i fullt dagslys i min egen by sier til meg, sitt parlamentsmedlem, at landet hans ikke vil være verdt å bo i for barna hans.

Jeg har ganske enkelt ikke rett til å trekke på skuldrene og tenke på noe annet. Det han sier, det sier og tenker tusenvis og hundretusener – kanskje ikke i hele Storbritannia, men i de områdene som allerede gjennomgår en total forvandling uten sidestykke i tusen års engelsk historie.

Om 15 eller 20 år vil det, med dagens utvikling, være tre og en halv million innvandrere fra Samveldet og deres etterkommere i dette landet. Det er ikke jeg som har refgnet meg fram til dette antallet. Det er det offisielle antallet som ble oppgitt til Parlamentet av talsmannen for Registrar General’s Office.

Det finnes ikke noe sammenlignbart offisielt tall for år 2000, men det må ligge i størrelsesorden fem til syv millioner, omtrent en tiendedel av hele befolkningen, og nærmer seg befolkningen i Stor-London. Selvfølgelig vil det ikke være jevnt fordelt fra Margate til Aberystwyth og fra Penzance til Aberdeen. Hele områder, byer og bydeler over hele England vil bli bebodd av grupper av innvandrere og etterkommere av innvandrere.

Etter hvert som tiden går, vil andelen av denne totale befolkningen, som er etterkommere av innvandrere – de som er født i England og kom hit på nøyaktig samme måte som resten av oss – øke raskt. Allerede i 1985 vil de som er født her, utgjøre flertallet. Det er dette som gjør det ekstremt presserende å handle nå, og nettopp den typen tiltak som det er vanskeligst for politikere å iverksette – tiltak der vanskelighetene ligger i nåtiden, men der de ulempene som skal forhindres eller minimeres, ligger flere parlamentsperioder frem i tid.

Det naturlige og rasjonelle første spørsmålet for en nasjon som står overfor slike utsikter, er dette: «Hvordan kan omfanget reduseres?» Selv om det ikke lar seg forhindre fullstendig, kan det da begrenses, med tanke på at tallene er avgjørende: Betydningen og konsekvensene av et fremmed element som føres inn i et land eller en befolkning, er helt forskjellige avhengig av om dette elementet utgjør 1 prosent eller 10 prosent.

Svarene på dette enkle og rasjonelle spørsmålet er like enkle og rasjonelle: ved å stoppe, eller praktisk talt stoppe, videre innvandring, og ved å fremme maksimal utvandring. Begge svarene er en del av Det konservative partiets offisielle politikk.

Det er nesten ikke til å tro at det i dette øyeblikk ankommer 20 eller 30 nye innvandrerbarn fra utlandet hver uke bare i Wolverhampton – og det betyr 15 eller 20 nye familier om et tiår eller to. De som gudene ønsker å ødelegge, gjør de først gale. Vi må være gale, bokstavelig talt gale, som nasjon for å tillate en årlig tilstrømning på rundt 50.000 personer som er avhengige av andre, og som for det meste utgjør grunnlaget for den fremtidige veksten i befolkningen med innvandrerbakgrunn. Det er som å se en nasjon som er travelt opptatt med å bygge sitt eget likbål. Så vanvittige er vi at vi faktisk tillater ugifte personer å innvandre med det formål å stifte familie med ektefeller og forlovede de aldri har sett.

La ingen tro at tilstrømningen av pårørende automatisk vil avta. Tvert imot, selv med den nåværende innvilgelsesraten på bare 5000 i året, er det nok til ytterligere 25.000 pårørende i året i det uendelige, uten å ta hensyn til det enorme reservoaret av eksisterende slektninger i dette landet – og jeg tar overhodet ikke høyde for ulovlige innreiser. Under disse omstendighetene vil ingenting være tilstrekkelig uten at den totale tilstrømningen for bosetting umiddelbart reduseres til ubetydelige proporsjoner, og at de nødvendige lovgivningsmessige og administrative tiltakene iverksettes uten forsinkelse.

Jeg understreker ordene «for bosetting». Dette har ingenting å gjøre med innreise til dette landet av borgere fra Samveldet, like lite som av utlendinger, med det formål å studere eller forbedre sine kvalifikasjoner, slik som (for eksempel) legene fra Samveldet som, til fordel for sine egne land, har gjort det mulig å utvide vår sykehustjeneste raskere enn det ellers ville vært mulig. De er ikke, og har aldri vært, innvandrere.

Jeg går over til remigrasjon. Hvis all innvandring opphørte i morgen, ville vekstraten for befolkningen av innvandrere og etterkommere av innvandrere bli betydelig redusert, men den forventede størrelsen på denne delen av befolkningen ville fortsatt ikke påvirke den grunnleggende karakteren av den nasjonale faren. Dette kan bare håndteres så lenge en betydelig andel av den totale befolkningen fortsatt består av personer som kom til dette landet i løpet av de siste ti årene eller så.

Derfor er det så presserende å iverksette det andre elementet i Det konservative partiets politikk nå: å oppmuntre til remigrasjon.

Ingen kan anslå hvor mange som, med sjenerøs støtte, ville velge enten å returnere til sine opprinnelsesland eller å dra til andre land som er ivrige etter å motta den arbeidskraften og de ferdighetene de representerer.

Ingen vet det, fordi en slik politikk ennå ikke er blitt utprøvd. Jeg kan bare si at selv i dag kommer innvandrere i min egen valgkrets fra tid til annen til meg og spør om jeg kan hjelpe dem med å reise hjem. Dersom en slik politikk ble vedtatt og ført med den besluttsomhet som alvoret i alternativet rettferdiggjør, kunne den påfølgende utvandringen endre utsiktene betydelig.

Det tredje elementet i Det konservative partiets politikk er at alle som oppholder seg i dette landet som statsborgere, skal være like for loven, og at offentlige myndigheter ikke skal diskriminere mellom dem eller gjøre forskjell på dem. Som Heath har uttrykt det, skal vi ikke ha «førsterangs borgere» og «annenrangs borgere». Dette betyr ikke at innvandreren og hans etterkommere skal løftes opp til en privilegert eller spesiell klasse, eller at borgeren skal nektes sin rett til å skille mellom den ene medborgeren og den andre i forvaltningen av sine egne anliggender, eller at han skal bli pålagt å redegjøre for sine grunner og motiver for å opptre på én lovlig måte fremfor en annen.

Det kan ikke finnes en grovere misforståelse av realitetene enn den som fremmes av dem som høylytt krever lovgivning, som de kaller det, «mot diskriminering», enten det er lederskribenter av samme slag – og noen ganger i de samme avisene som år etter år på 1930-tallet forsøkte å gjøre dette landet blindt for den voksende faren det sto overfor – eller erkebiskoper som bor i palasser, og lever et behagelig liv med sengetøyet trukket helt opp over hodet. De har tatt fullstendig og diametralt feil.

Diskrimineringen og utsattheten, følelsen av uro og bitterhet, ligger ikke hos innvandrerbefolkningen, men hos dem de har kommet til og fortsatt kommer til.

Derfor er det å vedta lovgivning av den typen som nå er lagt frem for Parlamentet, å risikere å kaste en tent fyrstikk på krutt. Det peneste man kan si om dem som foreslår og støtter dette, er at de ikke vet hva de gjør.

Ingenting er mer misvisende enn å sammenligne innvandrere fra Samveldet i Storbritannia med afroamerikanere. Den afroamerikanske befolkningen i USA, som eksisterte allerede før USA ble en nasjon, startet bokstavelig talt som slaver og fikk senere stemmerett og andre borgerrettigheter, som de bare gradvis og fremdeles ikke fullt ut har fått mulighet til å utøve. Innvandreren fra Commonwealth kom til Storbritannia som fullverdig borger, til et land som ikke kjente til diskriminering mellom den ene borgeren og den andre, og han fikk umiddelbart tilgang til alle borgerrettigheter, fra stemmerett til gratis behandling i det nasjonale helsevesenet.

Uansett hvilke ulemper innvandrerne måtte oppleve, skyldtes ikke disse loven, den offentlige politikken eller forvaltningen, men de personlige omstendighetene og tilfeldighetene som fører til – og alltid vil føre til – at én persons skjebne og erfaringer skiller seg fra en annens.

Men mens innvandreren oppfattet innreise til dette landet som adgang til ettertraktede privilegier og muligheter, var virkningen på den eksisterende befolkningen en helt annen. Av grunner de ikke kunne forstå, og som følge av en beslutning som ble fattet uten at de ble spurt, opplevde de å bli fremmede i sitt eget land.

De opplevde at konene deres ikke kunne få sykehusseng ved fødsel, at barna deres ikke kunne få skoleplass, at hjemmene og nabolagene deres var forandret til det ugjenkjennelige, og at planene og fremtidsutsiktene deres ble ødelagt. På arbeidsplassen opplevde de at arbeidsgivere nølte med å stille de samme kravene til disiplin og kompetanse overfor innvandrerarbeiderne som overfor de innfødte arbeiderne. Etter hvert begynte de å høre stadig flere stemmer som fortalte dem at de nå var de uønskede. Nå får de vite at et ensidig privilegium skal innføres ved lovvedtak; en lov som ikke kan, og ikke er ment, å skulle fungere for å beskytte dem eller rette opp i deres klager, skal vedtas for å gi den fremmede, den misfornøyde og provokatøren makt til å stille dem til skue for deres private handlinger.

I de hundrevis og atter hundrevis av brev jeg mottok da jeg sist talte om dette emnet for to eller tre måneder siden, var det ett påfallende trekk som i stor grad var nytt og som jeg finner illevarslende. Alle parlamentsmedlemmer er vant til den typiske anonyme brevskriveren. Men det som overrasket og skremte meg, var den høye andelen vanlige, anstendige og fornuftige mennesker som skrev rasjonelle og ofte velformulerte brev, og som mente at de måtte utelate adressen sin fordi det var farlig å ha utlevert seg på papir overfor et parlamentsmedlem med de synspunktene jeg hadde uttrykt, og at de ville risikere straff eller represalier hvis det ble kjent at de hadde gjort det. Følelsen av å være en forfulgt minoritet, som vokser blant vanlige engelskmenn i de berørte delene av landet, er noe de uten direkte erfaring knapt kan forestille seg.

Jeg skal la bare ett av disse mange hundre menneskene tale på mine vegne:

For åtte år siden ble et hus i en respektabel gate i Wolverhampton solgt til en svart. Nå bor det bare én hvit person der (en kvinne som mottar alderspensjon). Dette er hennes historie. Hun mistet mannen sin og begge sønnene sine i krigen. Så omgjorde hun sitt syvroms hus, sin eneste eiendel, til et pensjonat. Hun jobbet hardt og klarte seg bra, betalte ned boliglånet og begynte å spare litt til alderdommen. Så flyttet innvandrerne inn. Med voksende frykt så hun det ene huset etter det andre bli overtatt. Den rolige gaten ble et sted preget av støy og forvirring. Dessverre flyttet de hvite leietakerne hennes ut.

Dagen etter at den siste hadde dratt, ble hun vekket klokka 07.00 av to svarte menn som ville bruke telefonen hennes for å kontakte arbeidsgiveren sin. Da hun nektet – slik hun ville ha nektet enhver fremmed på et slikt tidspunkt – ble hun utsatt for grovt språk, og hun fryktet at hun ville blitt angrepet, hadde det ikke vært for sikkerhetslenken på døra. Innvandrerfamilier har prøvd å leie rom i huset hennes, men hun har alltid nektet. Hennes få sparepenger var brukt opp, og etter å ha betalt eiendomsskatt har hun mindre enn 2 pund igjen per uke. Hun gikk for å søke om nedsatt eiendomsskatt og ble betjent av en ung kvinne, som da hun hørte at hun hadde et hus med syv rom, foreslo at hun burde leie ut en del av det. Da hun sa at de eneste leietakerne hun kunne få fatt i, var svarte, sa kvinnen: «Rasefordommer fører deg ingen steder i dette landet.» Så gikk den gamle damen hjem.

Telefonen er hennes livline. Familien hennes betaler regningen og hjelper henne så godt de kan. Innvandrere har tilbudt seg å kjøpe huset hennes – til en pris som den potensielle utleieren ville kunne tjene inn igjen fra leietakerne sine i løpet av uker, eller høyst noen få måneder. Hun begynner å bli redd for å gå ut. Vinduer blir knust. Hun finner avføring dyttet inn gjennom brevsprekken i døren. Når hun går i butikken, blir hun forfulgt av barn, sjarmerende, bredt smilende småbarn. De kan ikke snakke engelsk, men ett ord kjenner de. «Rasist!», roper de i kor. Når den nye loven om raseforhold blir vedtatt, er denne kvinnen overbevist om at hun vil havne i fengsel. Og tar hun så feil? Jeg begynner å lure på dét.

Den andre farlige villfarelsen som de som bevisst eller på annen måte er blinde for realitetene lider av, kan oppsummeres i ordet «integrasjon». Å bli integrert i en befolkning betyr, i alle praktiske henseender, å bli umulig å skille fra andre befolkningsmedlemmer.

Når det foreligger markante fysiske forskjeller, særlig med hensyn til hudfarge, er integrasjon alltid vanskelig, selv om det over tid ikke er umulig. Blant innvandrerne fra Samveldet som har kommet for å bo her de siste femten årene eller så, finnes det mange tusen som har som ønske og mål å bli integrert, og deres tanker og innsats er innrettet mot dette.

Men å forestille seg at noe slikt faller en stor og voksende majoritet av innvandrerne og deres etterkommere inn, er en latterlig og farlig misforståelse.

Vi står her på randen av en forandring. Hittil har det vært omstendighetene og bakgrunnen som har gjort selve ideen om integrering utilgjengelig for den største delen av innvandrerbefolkningen – at de aldri har tenkt på eller hatt til hensikt å etterstrebe noe slikt, og at deres antall og fysiske konsentrasjon har medført at det presset om integrering som normalt hviler på enhver liten minoritet, ikke har virket.

Nå ser vi fremveksten av krefter som virker imot integrering, av etablerte interesser i å bevare og skjerpe rasemessige og religiøse forskjeller, med sikte på å utøve faktisk dominans, først over andre innvandrere og deretter over resten av befolkningen. Skyen på størrelse med en mannshånd som så raskt kan overskygge himmelen, har nylig åpenbart seg i Wolverhampton og har vist tegn til å spre seg raskt. Ordene jeg nå skal bruke, ordrett slik de sto i lokalpressen 17. februar, er ikke mine, men tilhører et Labour-parlamentsmedlem som er minister i den nåværende regjeringen:

«Sikh-samfunnets kampanje for å opprettholde skikker som er upassende i Storbritannia, er svært beklagelig. Når de arbeider i Storbritannia, særlig i offentlig tjeneste, bør de være forberedt på å akseptere vilkårene for sitt ansettelsesforhold. Å kreve spesielle samfunnsrettigheter (eller bør man si ritualer?) fører til en farlig splittelse i samfunnet. Denne samfunnsorienteringen er en svulst; uansett om den praktiseres av den ene eller den andre hudfargen, må den fordømmes på det sterkeste.»

All ære til John Stonehouse for å ha hatt innsikt til å innse dette, og mot til å si det.

For disse farlige og splittende elementene er lovforslaget i Race Relations Bill akkurat den næringen de trenger for å blomstre. Her er midlet til å vise at innvandrermiljøene kan organisere seg for å samle sine medlemmer, for å agitere og føre kampanje mot sine medborgere, og for å skremme og dominere resten med de juridiske våpnene som de uvitende og dårlig informerte har gitt dem. Når jeg ser fremover, fylles jeg av en ubehagelig forutanelse; i likhet med romeren ser jeg nærmest «elven Tiber skumme av blod».

Det tragiske og uoverkommelige fenomenet som vi ser på med forferdelse på den andre siden av Atlanterhavet, men som der er vevd inn i selve USAs historie og eksistens, nærmer seg oss her på grunn av vår egen vilje og vår egen forsømmelse. Faktisk er det så godt som ertablert her allerede. Tallmessig sett vil det ha amerikanske proporsjoner lenge før århundreskiftet.

Bare resolutt og umiddelbar handling kan avverge det, selv nå. Om det vil finnes en offentlig vilje til å kreve og oppnå en slik handling, vet jeg ikke. Alt jeg vet, er at å se på og ikke si noe, ville være det største svik.