I 2007 ble Al Gore tildelt Nobels fredspris for filmen “An Inconvenient Truth”, som ble lansert i 2006. Filmen er et mesterstykke i politisk propaganda i all sin ensidighet, personlige vinkling og føleri, og med skremmende påstander om fremtiden med empirisk sikkerhet. Den gikk sin seiersgang kloden rundt, og er hovedårsaken til at det som en gang var en idé blant hippiesekter på 1960-tallet, er blitt historiens mest altomfattende og kostbare politiske samfunnseksperiment. Hvordan kan noe sånt skje?

Al Gore ble opptatt av klimateoriene til Roger Revelle på 1960-tallet. Som kongressmann, senator og senere visepresident under Bill Clinton (1993–2001) var Gore svært aktiv for å gjøre klimateoriene ensbetydende med miljøvern, og kjempe for at klimasaken ble lovfestet gjennom Kyoto-protokollen i 1997. Da han tapte valget mot George W. Bush i år 2000, trakk Gore seg ut av partipolitikken for å gjøre menneskeskapte klimaendringer til sin personlige karriere. Der fant han gull.

Gore startet på sitt hellige klimakorstog med et omfattende, multimedie-basert PowerPoint-show om menneskeskapt global oppvarming og de påståtte katastrofene dette ville føre til. Foredraget ble holdt over 1000 ganger for skoler, universiteter og organisasjoner over hele verden, og i 2004 innså produsentene Laurie David og Lawrence Bender det filmatiske potensialet. De fikk med seg regissøren Davis Guggenheim, som la til personlige historier fra Gores liv, og vipps så hadde de en blockbuster.

Ensidig, tendensiøs, påståelig – og fullstendig feil

Filmens kjernebudskap er velkjent: De siste 250 årene har menneskeheten gjennomgått en industriell revolusjon, gjennom enorm bruk av fossil energi. Dette øker innholdet av plantenæringen CO2 i atmosfæren, og det fører igjen til global oppvarming, noe som er innenfor vitenskapelige rammer.

Påstandene om at dette truer menneskeheten, og vi kan “styre” planetens klima gjennom et teoretisk “grønt skifte”,  har ingenting med vitenskap å gjøre. At varmere klima, med mer CO2 i lufta, ikke vil ha en eneste positiv effekt, er et stort, rødt flagg, og det var nettopp dette som gjorde meg til “klimaskeptiker”: den totalitære ensidigheten. Her kan du lese min første skeptiske artikkel om dette i Aftenposten fra 2007. 

Gjennom grafer, kurver og historiske målinger av CO₂, samt bilder av smeltende isbreer, sultne og drunknende isbjørner og påstander om fremtidig massedød, fremsto Al Gore som en talsmann for vitenskapen: Snøen på Kilimanjaro skulle forsvinne senest i 2017. Golfstrømmen skulle stoppe opp. Nordpolen og Grønland ville bli isfrie, og havet skulle stige med sju meter. Milliarder ville dø, påsto Al Gore. Og alt var feil.

Ble nektet vist på britiske skoler

Påstandene i filmen var manipulerende og syltynne, og basert på høyst omdiskutert vitenskap. Allerede i 2007 slo britisk høyesterett fast at Gores klimafilm inneholder ni feil og ikke skulle bli vist på skoler i landet uten argumentasjon som balanserer filmens innhold. Men propagandakampanjen bare fortsatte, og skapte et klimahysteri som toppet seg i 2019.

Al Gore påtok seg den tunge rollen som en redningsmann for hele menneskeheten. Men hva er den “ubehagelige sannheten” han snakker om? Dette er det en del misforståelser rundt: Den “ubehagelige sannheten” er påstanden om at politikere og økonomiske interesser unnlater å anerkjenne klimakrisen, fordi den krever store omstillinger. Derav tittelen. Og det var også helt feil.

Fakta og vitenskap kan ikke stoppe massehysteri

Klimasaken har ikke noe med klima eller miljøvern å gjøre. Den har med politisk makt, penger og prestisje å gjøre. I dag fremstår filmen som latterlig for oss vitenskapelig orienterte, men det har ingen betydning, fordi filmen har gjort jobben sin: Den “ubehagelige sannheten” er nemlig at filmen dro dumme og kunnskapsløse politikere ned i en grønn dødsspiral av kostnader og energimangel. Alt for å løse fiktive fremtids-katastrofer.

Påstanden om at politikere og økonomiske interesser unnlater å anerkjenne klimakrisen, er nemlig den største feilen i filmen. Det er faktisk tvert om: Både globalistiske politikere og kapitalkrefter har gått sammen i en tett symbiose, som ensidig, varmt og betingelsesløst har omfavnet både klimakrisen,  klimatiltakene og det totalitære regimet rundt å stoppe kritikere. Hvorfor?

Fordi klimahysteriet har skapt historiens største overføring av offentlige skattepenger til private kapitalkrefter, gjennom offentlig/privat samarbeid, samrøre, korrupsjon og svindel. Alle involverte tjener grove penger på det. Og i naive miljøkretser tror de på fullt alvor at dette har noe å gjøre med å “redde klimaet” eller miljøet, og de nekter fortsatt kritikere å komme til. Det er en perfekt symbiose.

Misbruk av vitenskap og menneskelige flokkinstinkter

Politiske bevegelser som varsler om kommende katastrofer og undergang, begår massemanipulasjon av folks religiøse flokkinstinkter. Folk flest godtar nemlig at maktpersoner erklærer dem for å være syndere, og godtar at de må gjøre bot for å bli tilgitt for sine oljesynder, så det grønne paradiset kan oppstå i fremtiden. Klima-narrativet er like billig og trivielt som det er effektivt. Og best av alt:

Når en politisk massebevegelse ikke er basert på fakta, empiri, argumenter, resultater eller vitenskap, så kan heller ikke bevegelsen stoppes med fakta, empiri, argumenter, resultater eller vitenskap. Al Gores film sørget for at klimahysteriet ble lovfestet internasjonalt, og derfor kan det ikke lenger stoppes uten kontant maktbruk, som i USA. Europeiske demokratier er ikke innrettet på denne måten. Her må et flertall våkne fra klimahypnosen, og forenes. Det vil fortsatt ta mange, mange år.

Om så naturens konstante klimaendringer innledet en istid nå, ville ikke dét stoppe klimapolitikken. Sannhet og fakta har ingen relevans lenger. Klimapropagandaen ruller bare videre, men tvilen og bekymringene sprer seg i allmuen. Virkeligheten trenger seg på med manglende resultater, alltid økende kostnader, og med “tippepunkt” som alltid flyttes frem til neste tiår. Når man først oppdager at man er lurt, så blir det umulig å bli troende igjen.

Fanatisme og profitt som drivkraft

Al Gores film brøytet vei for totalitær fanatisme. Den har opphevet naturens konstante og uforutsigelige klimaendringer. Den har gjort det “umoralsk å tvile”, og har solgt inn “sannheten” om at vi kan stoppe klimaendringene og kontrollere fremtidens klima gjennom “klimatiltak”. Alt som kreves, er bare mer skatter, avgifter og regulering, så politikerne kan shoppe enda mer “klimatiltak” fra sine venner i privat næringsliv. Og du skal betale.

Når man gjør plantenæringen CO2 til forurensing, verre en atomavfall, og kombinerer det med Gro Harlem Brundtlands bærekaft-fundament “forurenser skal betale”, har man åpnet en skattkiste som aldri går tom. Bruken av hydrokarboner har økt jevnt og trutt i takt med populasjonsveksten gjennom hele klimahysteriet. Ingenting er oppnådd, foruten at de rikere er blitt rikere, og de mektige er blitt mektigere. Men det er nettopp dét dette massehysteriet er skapt for.

Beviset ser du selv gjennom observasjon i hverdagen: “Grønn omstilling” medfører et enormt økt konsum av sparepærer, “klimasmarte” produkter, elbiler, batterier, solpaneler og vindturbiner fra Kina. “Omstillingen” innebærer at kapitalkrefter får fri tilgang på subsidier og naturområder. Du ser en enorm økning i reguleringer, påbud og kostnader for å “oppnå klimamålene”.

Ingenting virker, og da må vi prøve dobbelt så hardt

Politikernes selvpåførte klimamål er ikke viktige og har ingen som helst relevans for deg og din hverdag. Resultatene av 30 år med globale klimatiltak er negative. Men det skaper ikke debatt om å gi opp. I stedet brukes det som argument for å prøve dobbelt så hardt. Og klimakatastrofene – hvor blir de av?

Vel, ethvert værfenomen og enhver naturkatastrofe eller skogbrann blir nå erklært som “bevis på klimaendringer” gjennom plukk-vitenskap. Vær har aldri vært klima, men hvem bryr seg om fakta og vitenskap når man bare kan flytte spådommene fremover og le hele veien til banken? Det er ustoppelig nå. Lovpålagt og vedtatt.

Men vi som er styrt av vitenskap og fakta, har sagt det samme helt siden Kyoto-protokollen og Paris-avtalen: Klimapolitikken vil feile. “Grønt skifte” har nemlig aldri hatt noen realfaglig forutsetning for å virke. Det er fortsatt en hippiedrøm. Et politisk fantasifoster. Så til slutt vil alle bli “klimafornektere”. Noen er bare litt smartere enn andre.

Og smartest av alle er Al Gore, som har tjent minst 600 millioner kroner på en PowerPoint-presentasjon som var full av feil, men ikke desto mindre definerer den hverdagen og økonomien din.