Et cubansk guttelag ved navn Leones de Caribe skulle ha spilt både Gothia Cup i Sverige og Norway Cup i Norge denne sommeren.

De ble avvist på Europas dørstokk. Dagsavisen har saken, og Cubaforeningen i Norge er rystet.

Det burde ingen være.

Norge og Sverige er blant verdens mest sjenerøse land når det gjelder å ta imot folk fra andre land. Vi har brukt milliarder av kroner på asylsøkere, migranter og familiegjenforeninger. Vi har innført ordninger som gjør det mulig for tenåringer å komme hit alene, få opphold, få familiegjenforening, få bolig, få sosialstønad og i praksis bli boende resten av livet.

Alt uten at norsk arbeidskraft eller norsk selvforsyning har hatt noen merkbar gevinst av det.

Og her kommer altså et guttelag fra Cuba. Et land der gjennomsnittslønnen ligger på under 50 dollar i måneden, der matvaremangelen er permanent, der elektrisiteten er ustabil, og der utvandring er blitt en nasjonal bevegelse. I 2022 alene forlot over 250.000 cubanere øya, tilsvarende to prosent av befolkningen.

Det er ingenting mystisk eller rasistisk ved å tenke seg om når slike gutter søker om Schengen-visum. Det er tvert imot elementær ansvarlig grensepolitikk.

Cubaforeningen skriver at det er urettferdig. De skriver at guttene bare skulle spille fotball. De skriver at Norge går glipp av mangfold og internasjonalt engasjement. Jeg tror nok man kan si at Norge har fått mer enn nok mangfold de siste tiårene, og at vi har fått smake litt av hva det tilsier også.

Her vet både norske og svenske myndigheter noe som Dagsavisen tydeligvis foretrekker å la være å snakke om: Sannsynligheten for at guttene ville reise hjem etter turneringen, er ikke særlig stor.

Så snart de var vel innenfor Schengen, kunne de sannsynligvis melde seg ut av flyet hjem og inn på et mottak. Dermed ville de fått rett til opphold, skolegang, helsehjelp, og etter noen år også familiegjenforening for sine slektninger.

Ikke fordi disse guttene er skurker. De aller fleste ville sikkert ha spilt sin fotballkamp og reist hjem igjen. Men noen ville ikke gjort dét. Og fordi Norge og Sverige gang på gang har vist at systemet er så mildt at det ikke belønner ærlighet, må saksbehandlerne på ambassadene ta høyde for statistikken.

Det er det de gjør. Og det er det de får kjeft for.

Det er noe interessant her. Når saksbehandlerne på UDI godkjenner en visumsøknad fra en person som senere blir værende ulovlig i Norge, får de rettmessig kjeft av borgerne. Når saksbehandlerne avviser en visumsøknad fra en person som «bare skulle spille fotball», får de kjeft av mediene. Uansett hva de gjør, står de der som skurken.

Det er en klassisk symptomatikk fra et samfunn som ikke vil ta konsekvensen av sin egen politikk.

Norge har brukt hele sitt siste tiår på å bygge et system der man ikke sier nei. Alle skal med. Ingen kan avvises. Sannheten skal ikke få stå i veien for det gode narrativet. Så når norske myndigheter for én gangs skyld faktisk tar en risikovurdering, og resultatet er negativt, skriker mediene opp.

Det er sammenhengen som mangler.

Hvis Norge hadde vært et land der visumbrudd hadde konsekvenser, der ulovlig opphold ble avdekket og møtt med rask utsendelse, der familiegjenforening var forbeholdt reelle turister og ikke potensielle innvandrere, da kunne saksbehandlerne på ambassadene senket terskelen. Da kunne cubanske gutter kommet på Norway Cup uten spørsmål.

Men Norge er ikke slik. Vi er landet der man kaster passet ved grensen og hevder å være mindreårig. Landet der en asylsøker med avslag likevel kan bli boende i tiår. Landet der man kan påstå seg forfulgt og få opphold. Landet der «humanitære hensyn» trumfer alle andre hensyn.

Guttene fra Cuba er ikke skurker. Dét er derimot norsk politikk.

At Dagsavisen bruker en fotballsak til å angripe en ansvarlig visumpraksis, i stedet for å stille spørsmål ved hvorfor slike vurderinger overhodet er nødvendige, sier alt om hvor lite ærlig norsk innvandringsdebatt er blitt.

Guttene fikk ikke spille fotball. Det er trist. Men ansvaret ligger ikke hos den saksbehandleren som satte foten ned. Det ligger hos alle politikere, journalister og aktivister som i flere tiår har jobbet for et system der man ikke kan si nei.

Dét er noe å tenke på for alle involverte parter, men dessverre vet vi av erfaring at det neppe vil skje.

Kjøp boken på Document Forlag