Når legitim bekymring stemples som høyreekstremisme, beskytter man ikke demokratiet, men maktens narrativ. Da blir begrepet et våpen mot virkeligheten, opposisjonen og borgerens rett til å tenke selv uten frykt.

Et ferskt eksempel er NTBs betegnelse på den drepte konservative politikeren Anne Widdecombe, som “ytre høyre-politiker”. Widdecombe får betegnelsen fordi hun gikk fra det konservative partiet til Reform, som etablerte medier hater og derfor kaller “ytre høyre”. Men alle som ser og kjenner Anne Widdecombe, vet at det er ondsinnet løgn. Når hun attpåtil er drept, fremstår det nærmest som likskjending.

Et annet eksempel er Antirasistisk Fronts angrep på Jon Helgheim. Det handler bare tilsynelatende om forskning på høyreekstremisme. På et dypere nivå handler striden om hvem som skal ha makt til å definere grensene for legitim politisk tenkning – og hva som skal skje med dem som nekter å holde seg innenfor.

Begrepet «høyreekstrem» har gjennomgått en bemerkelsesverdig utvidelse. Tidligere beskrev det forholdsvis avgrensede miljøer: nynazister, revolusjonære nasjonalister, voldelige rasister og personer som ville erstatte demokratiet med en autoritær stat. I dag kan det samme begrepet brukes om mennesker som mener at innvandringen er for omfattende, at kriminalitetsutviklingen er urovekkende, at kulturelle konflikter ikke kan elimineres ved hjelp av vedtak, eller at nasjonalstaten har en legitim rett til å bevare sin historiske identitet.

Det er en ganske dramatisk begrepsforskyvning.

Når grensene for ekstremisme utvides på denne måten, skjer det samtidig en innsnevring av det politisk tillatte. Den som beskriver problemer knyttet til masseinnvandring, blir ikke lenger møtt som en borger med en potensielt feilaktig analyse, men kategoriseres og behandles som et symptom. Slike borgere skal ikke tilbakevises, men diagnostiseres. Vedkommendes holdninger skal ikke drøftes, men kartlegges.

Slik blir forskning lett en del av en politisk grensekontroll.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvor mange høyreekstreme Norge har, men hvordan forskerne har definert den kategorien. Dersom mennesker kan plasseres i nærheten av ekstremismen fordi de tror at vold mellom religiøse grupper kan bli vanskelig å unngå, eller fordi de mener at Norge utvikler seg i retning av økt lovløshet, har man ikke nødvendigvis målt politisk ekstremisme. Man kan like gjerne ha målt pessimisme eller erfaringer som gir grobunn for mistillit til samfunnet.

En person som ser svenske tilstander utvikle seg og frykter at Norge kan være på vei i samme retning, har ikke dermed sluttet seg til en totalitær ideologi. En kvinne som opplever utrygghet i nærmiljøet, er ikke ekstremist fordi hennes erfaring ikke passer inn i den offisielle fortellingen. En innvandringskritiker blir heller ikke antidemokrat av å mene at demokratiske myndigheter har ført en uansvarlig politikk.

Men nettopp her ligger begrepets politiske nytte: «Høyreekstrem» gjør det mulig å hoppe over hele diskusjonen om hvorvidt kritikken er sann og krever å bli tatt på alvor.

Antirasistisk Front trekker frem tragiske drap for å gi stempelet moralsk tyngde. Drapene skal fungere som endepunktet i en assosiasjonsrekke: Først kommer den kritiske ytringen, så kommer holdningen, deretter radikaliseringen – og til slutt volden. Dermed legges en usynlig forbindelse mellom vanlige menneskers bekymring og de mest ekstreme handlingene et samfunn har opplevd.

Det er en form for moralsk kollektivisering.

Selvsagt skal rasistisk vold tas på alvor. Selvsagt har ideologisk motivert terror og drap en særlig samfunnsmessig betydning. Men en forbrytelse fra 1999 eller 2001 kan dokumentere hva som skjedde i 1999 eller 2001. Den kan ikke i seg selv dokumentere at høyreekstremismen har doblet seg etter 2022. Enda mindre kan den brukes som bevis for at mennesker som i dag uttrykker uro over innvandring, kriminalitet eller kulturell oppløsning, befinner seg på en vei mot voldsutøvelse.

Når flere av de samme sakene stadig må hentes frem, tiår etter tiår, oppstår dessuten et ubehagelig spørsmål: Brukes ofrene først og fremst for å forstå fortiden – eller for å disiplinere nåtidens debatt?

Historiske forbrytelser blir på denne måten gjort til moralske advarselskilt. De plasseres foran politiske motstandere for å fortelle dem hvorhen deres tanker angivelig fører. Det er ikke lenger nødvendig å vise at Helgheims kritikk er uriktig. Det er tilstrekkelig å plassere kritikken i nærheten av en belastet historie.

Dette er skyld gjennom konstruert nærhet.

Den samme metoden brukes sjelden motsatt vei. Islamistiske terrorangrep blir normalt ikke brukt til å mistenkeliggjøre enhver som ønsker mer islam i Norge. Æresdrap brukes ikke til å definere alle forsvarere av flerkultur som medansvarlige. Gjengvold brukes ikke til å plassere innvandringsliberale politikere i et moralsk slektskap med gjerningsmennene. Da understrekes det straks at individet må skilles fra gruppen, at årsakene er sammensatte og at generalisering er farlig.

Men denne intellektuelle varsomheten opphører når gjerningsmannen kan plasseres på den politiske høyresiden.

Da blir individet en representant. Da blir handlingen uttrykk for en struktur. Da blir drapet ikke bare et drap, men et endelig bevis på hva «hatretorikk», nasjonalisme, innvandringskritikk eller feilaktige holdninger kan føre til.

Asymmetrien er ikke tilfeldig; den er selve systemet.

Antirasismen har i stor grad gått fra å være et forsvar for individets likeverd til å bli en teori om kollektiv uskyld og kollektiv skyld. Minoriteten forstås som utsatt, mens majoriteten forstås som bærer av historiske og strukturelle privilegier. Dermed blir kriminalitet begått av minoriteter individualisert, psykologisert eller sosialisert, mens kriminalitet begått av personer fra majoritetsbefolkningen ideologiseres og generaliseres.

Det ene mennesket er forvirret; det andre representerer en bevegelse.

Det ene har en vanskelig bakgrunn; det andre avslører samfunnets mørke understrømmer.

Det ene må forstås i sin konkrete sammenheng; det andre brukes som symbol på millioner av mennesker som aldri har begått vold og aldri har ønsket å gjøre det.

Slik oppstår den politiske «andre». Ikke først og fremst innvandreren, slik antirasistene stadig hevder, men den innfødte dissidenten: borgeren som ser det han ser, trekker sine egne slutninger og nekter å la egne erfaringer korrigeres av den moralske overklassens begrepsapparat.

Han befinner seg formelt innenfor demokratiet, men behandles kulturelt som om han står utenfor. Han har stemmerett, men hans verdensbilde regnes ikke som legitimt. Han kan delta i debatten, men bare under forutsetning av at han først aksepterer motpartens premisser. Nekter han dét, blir selve uenigheten brukt som dokumentasjon på radikalisering.

Dette er utdefineringens logikk: Først gjøres kategorien ekstremisme vid nok til å romme store deler av opposisjonen. Deretter brukes størrelsen på kategorien som bevis på at ekstremismen vokser.

Det er en fullkommen sirkel.

Dersom stadig flere nordmenn gir uttrykk for at samfunnet blir mindre trygt, kan det naturligvis skyldes at de er blitt påvirket av høyreekstrem propaganda. Men det kan også skyldes at samfunnet faktisk er blitt mindre trygt. Dersom flere mener at etniske og religiøse konflikter kan bli uunngåelige, kan det skyldes fordommer. Men det kan også skyldes at myndighetene har importert konflikter de ikke forstår og deretter stempler dem som beskriver konsekvensene.

En forskning som ikke seriøst undersøker denne muligheten, studerer ikke virkeligheten. Den beskytter et narrativ.

Helgheims egentlige forbrytelse er derfor ikke at han forsvarer ekstremisme, men at han angriper måleinstrumentet. Han spør om forskningen finner det den hevder å lete etter, eller om den på forhånd har definert uro, systemkritikk og kulturell motstand som stadier på veien mot ekstremisme.

Det spørsmålet er farlig, fordi mye institusjonell makt hviler på at kategoriene ikke granskes.

«Høyreekstrem» er blitt et av vår tids mest effektive makt-ord. Det beskriver ikke bare en politisk ytterkant. Det markerer grensen mellom dem som skal lyttes til og dem som bare skal forklares. Mellom borgere med argumenter og mennesker med holdninger. Mellom legitim uenighet og moralsk avvik.

Et demokrati kan leve med ekstreme meninger. Det kan bekjempe voldelige miljøer, forfølge konkrete forbrytelser og holde antidemokratiske bevegelser under oppsikt.

Det et demokrati ikke overlever, er at maktens egne definisjoner blir hevet over kritikk.

For i det øyeblikket vanlige menneskers virkelighetsoppfatning omklassifiseres til ekstremisme, har man ikke lenger bare utdefinert den politiske motstanderen.

Man har begynt å utdefinere virkeligheten.

Kjøp boken på Document Forlag