Noe skjedde under fotball-VM. Med folk, med nasjonen, som rørte på seg etter at den i lang tid har vært som en utflytende masse. Nå antok den plutselig form, og det var lov å være nordmann igjen. Det er politisk uspiselig å si det, men vi ser hva vi ser, og selv ikke portvokterne har dristet seg til å arrestere bevegelsen, som omfattet hundretusener.

Normalt skulle mediene og politikerne sagt ifra om at de helst ville ha seg frabedt slike utslag av nasjonalisme, men det våget de ikke. Forbindelsen mellom det som skjedde i USA og folk hjemme var for sterk. Det var utefront og hjemmefront. Følelsene var for sterke, og vokste for hver kamp.

Fotballen er i seg selv hevet over kritikk. Det er lov å være patriot. Men forskjellen på det norske laget og de fleste andre, var tydelig: Kunne Norge spilt på viking-arven og roing hvis spillerne hadde sett ut som gjennomsnittet av de europeiske lagene?

Der er innslaget av spillere fra Afrika og Midtøsten så stort at det gjør begreper som “engelsk” og “fransk” til noe avleggs. Lagene er ikke til å kjenne igjen for alle med litt hukommelse. Men det reflekterer befolkningsendringene i de samme landene, og sett med styresmaktenes øyne er det en ønskelig utvikling. For dem blir lagene derfor en bekreftelse av deres eget prosjekt: å skape en helt ny nasjon som ikke lenger er en nasjon, men et nytt fellesskap bygget rundt ord.

Gjenkjennelsens kraft: Nasjoner bygges av identitet og gjenkjennelse. De andre ser ut som oss, og vi har en lang historie sammen. Vikingene symboliserer dette.

Gløden og patriotismen har nok overrasket både medier og politikere. De visste ikke at folk kunne mobilisere en slik entusiasme.

Man trenger bare bevege seg i byen – i dette tilfellet Stavanger – for å merke at noe helt utenom det vanlige er på gang. Nede på brygga koker det allerede ved 18-tiden. Folk kler seg med nasjonale farger. Der 17. mai er blitt en bunads-parade, er plutselig rødt, hvitt og blått det alle vil bære og eksponere. Bildene forteller sitt tydelige språk: Fra nord til sør, fra øst vil vest kom nordmenn sammen for å feire og la seg begeistre.

Det endte i en nedtur, delvis på grunn en fransk dommer som tidvis forstyrret spillet med uforståelig inngripen. På dette nivået burde det ikke være mulig å ta så mange kontroversielle avgjørelser. Med en annen dommer er det ikke utenkelig at Norge kunne vunnet kampen.

Hva blir så stående igjen etter dette mesterskapet? Erling Braut Haaland sier at VM har forandret Norge. Vi får se. Nå melder hverdagen seg. Mange har strukket kredittkortgrensen for å være med på festen. Norge er blitt Forskjells-Norge. Noen har råd til privatfly til VM, noen flyr på oppsatte turer til 20.000–30.000 kroner, og de fleste må ta til takke med hjemlige stadioner og byrom. Heller ikke dét var gratis.

Men publikum sitter igjen med en følelse, en opplevelse og mange erfaringer. Vi vet ikke om dette var begynnelsen på noe nytt, som Haaland sier, eller om hverdagen vil overta og folk går tilbake i vante spor.

Noe skjedde. Noe stort.

Det heter seg at en nasjon som står sammen, er uovervinnelig. Når den derimot slutter å tro på seg selv, går den til grunne.

Vi får se. Kanskje VM ga nordmenn smaken på noe som de ikke glemmer så lett.