Kommentarfeltene til Dagbladet og VG flommer over av glede og skadefryd etter Grahams død, der flere ønsker det samme for Trump.

Samtidig krever sjefredaktør Gunnar Stavrum at truslene mot Alexander Sørloth skal etterforskes og straffes. Det bør de.

Men hvorfor er det akseptabelt med dødsønsker mot amerikanske politikere, men ikke mot norske fotballspillere?

Dagbladet svarer ikke

Flere norske medier publiserte artikler om senator Lindsey Grahams bortgang på Facebook. De fleste kommentarene er fylt av jubel og glede over senatorens uventede død.

Noen uttrykker til og med ønsker om at det samme skal skje med president Donald Trump.

Jeg har kun sjekket Dagbladet og VG, og vi skal se nærmere på noen av dem nedenfor.

Det er bare en uke siden jeg kontaktet Dagbladet med spørsmål om kommentarfeltet som var fylt med ønsker om fatwa og død over Trump. De har ennå ikke svart meg.

Ønsketenkning om død og fatwa mot Trump i Dagbladets kommentarfelt

Jeg vil også kontakte Dagbladet og VG i denne saken og spørre hvorfor de valgte å la problematiske kommentarfelt stå åpne, når de ofte stenger dem ved kontroversielle og betente saker.

Det ser ut til å være et mønster der kommentarfelt blir stengt, men bare i forbindelse med skandaler blant norske politikere, eller andre saker hvor medier bekymrer seg over hva leserne vil ytre.

For eksempel var det mange lukkede kommentarfelt i Norge i forbindelse med innlegg om Epstein-skandalen.

Og når vi først snakker om Epstein-skandalen, så har dén helt forsvunnet fra de norske mediene. Men dét er en historie vi skal komme tilbake til.

Jeg retter også et spørsmål til sjefredaktør Gunnar Stavrum, som i dag skrev en leder hvor han krevde at truslene mot Alexander Sørloth må etterforskes og straffes. Dette er jeg helt enig i.

Vi er ikke en fotballnasjon som Colombia, som forsvarer at Andrés Escobar ble myrdet i 1994 etter å ha scoret selvmål i VM.

Likevel ser vi nå en urovekkende villskap og hets også i Norge når en spiller gjør feil på banen.

Men hvorfor mener Stavrum at det er akseptabelt å la et kommentarfelt stå åpent med dødsønsker og trusler mot amerikanske politikere?

Grahams død er et godt plaster på såret

Som jeg skrev i forbindelse med Dagbladet-saken, har jeg sluttet å slette navn når jeg skriver om kommentarfelt.

Det finnes flere eksempler på medier som har skrevet om kommentarfeltet til Document og publisert innleggene med fullt navn og bilder.

Her er noen eksempler på kommentarene. De fleste er av samme type. Likevel lar VG kommentarfeltene stå vidåpne.

Jeg forlot Norge for mange år siden. Selv om jeg har sett at landet har forandret seg, blir jeg fortsatt overrasket når jeg ser vanlige nordmenn feire et menneskes død med åpenbar glede og skadefryd.

Å være uenig i politikeres synspunkter, er helt greit. Men å juble over at noen dør, føles dypt fremmed og unorsk.

Spesielt nå når verden under VM har hyllet Norge og nordmenn som noen av de hyggeligste, snilleste og mest anstendige folkeslagene som finnes. Kontrasten er nesten vond å ta inn over seg.

Darius fra Litauen er blant de få som krever at kommentarfeltene lukkes, og det Odd skriver, fremstår nå som mindre og mindre konspiratorisk.

Hva med krigshisserne i Norge?

Norske medier har god nok redaksjonell dømmekraft til å stenge kommentarfelt når saker blir for betente. Likevel lot de dem stå vidåpne etter Lindsey Grahams død.

Det virker derfor ikke som en glipp, men heller som en villet handling som tillater og fremmer jubel og dødsønsker.

Også Nettavisen bidrar til retorikken. Jeg har ikke gått igjennom kommentarfeltet deres, men ingressen på Facebook-posten lyder: – En av de mest høylytte haukene på Trumps lag.

Artikkelen handler om hvordan Grahams død feires i Russland.

Mange kaller senatoren en krigshisser. De samme stemmene ser ut til å glemme at fredsnasjonen Norge har vært involvert i åtte større kriger siden 2000-tallet, mange basert på løgner.

Det er hyklersk. Norge var med på å bombe Libya i filler under Stoltenberg-regjeringen med Gahr Støre og Barth Eide på laget. Deretter overlot norske styresmakter det libyske folket til seg selv.

Tenk dere bare at det var en norsk politiker som var sentral i Libya-krigen som døde. Da ville mediene ha vist respekt og formidlet sorg og verdige minneord.

Dagbladets ytringsfrihet er hykleri

Som nevnt ovenfor, forlanger sjefredaktør Gunnar Stavrum i Dagbladet  at trusler og grov hets mot Alexander Sørloth skal etterforskes og straffes.

Men sjefredaktøren har ingen problemer med kommentarer som de følgende i sin egen avis:

Da er det plutselig ikke snakk om å etterforske og straffe, men om å la hatet flomme fritt. Stavrum skriver blant annet:

Dagbladet er normalt liberal på spørsmål om ytringsfrihet, og selv fotballspillere må tåle kraftig kritikk av sofaeksperter og andre etterpåkloke. Det er kostnadene ved å drive med en engasjerende idrett.

Men trusler og oppfordring til å begå selvmord eller skade seg er langt utenfor det som kan godtas, mener Stavrum. – Politiet bør åpne etterforskning og straffe direkte trusler og oppfordring til vold.

Medier vet nøyaktig hva de driver med. Når det passer deres eget narrativ, velger de å la kommentarfeltene stå åpne, selv om de inneholder grove og hatefulle ytringer.

Skulle jeg få tilbakemelding fra Dagbladet, Gunnar Stavrum eller VG, vil jeg oppdatere saken. Men ikke hold pusten i mellomtiden.