Lindsey Graham er en komplisert figur for mediene. Når de står overfor en person som støtter det samme som dem selv – Ukraina –, men samtidig er en fiende på et annet stort område – Israel –, blottlegger de hvem de er og hva de står for. Det er ikke noe pent syn.

De klarer ikke leve med motsetninger.

Graham var, sammen med John McCain, en ivrig deltaker i opprustningen av Ukraina siden 2014. De så på Ukraina som en spydspiss mot Russland og kastet vrak på mange av de forsiktighetshensyn som har preget USAs politikk overfor Sovjetunionen siden ambassadør George Kennans berømte brev hjem fra Moskva i 1949 der han gikk inn for containment-politikk: oppdemming, ikke oppgjør.

Den samme politikken har Norge tradisjonelt ført – ingen øvelser øst for 47. lengdegrad, ingen atomvåpen på norsk jord, ingen stasjonering av fremmede tropper på norsk jord. Selv forhåndslagring utløste debatt om man var i ferd med å forlate denne forsiktighetslinjen.

Nå er det fritt frem på alle områder i hele Norden. Det kan neppe ende godt. Da er Graham en stasjon på veien.

Ukraina har virket som en begrunnelse for å flytte frem posisjonene overfor Russland.

Baseavtalene som ble inngått med alle de nordiske land, og som ga amerikanerne territoriell suverenitet, er et stort skritt etter nordisk standard og måtte utløse innringingsfrykt i Moskva.

Dette har ikke vært Trumps politikk. Trumps politikk er defensiv. Han vil ha Grønland for å bygge rakettskjoldet over Nord-Amerika. Men de nye krigshisserne i både USA og Vest-Europa har interesse av å fremstille det som krigersk.

Hvis folk ble opplyst om hvor offensiv det nye NATO er overfor Russland, ville de bli vettaskremte. Men de holdes i villrede.

Her kommer Lindsey Graham inn. Han var tidlig i Ukraina sammen med McCain og Victoria Nuland for å installere et regime som spilte deres spill. Hvis USA hadde latt Irak-krigen utvikle seg til en evigvarende krig, var det nå Ukrainas tur til å innta samme rolle.

Med en nabo som satt på 6000 atomvåpen var dette å spille hasard med jordas fremtid.

Men det er dét som karakteriserer neocon 2.0. De er ekstremt risikovillige.

Tulsi Gabbard har avslørt at de hadde 120 biolaboratorier over hele verden, mange av dem i Ukraina.

Nøkkelrolle

Ukraina spilte en nøkkelrolle også i kuppet mot Trump, både før valget i 2016, da kontraspionasjeoperasjonen Hurricane Crossfire ble iverksatt, og etter valget, da Obama grep inn og beordret nye e-rapporter som sa at russerne hjalp Trump til seieren. Det spilte ingen rolle at de var et falsum.

De samme kreftene som har villet dømme Trump for å holde fast ved at valget i 2020 var rigget, sa selv etter 2016 at Trump kunne takke Putin for seieren. Hillary sa dette, selv om det ikke er lagt frem noen bevis.

Norske medier har lojalt fulgt Hillary-sporet – og gjør det fortsatt.

De er på parti med Lindsey Graham i opprustningen av Ukraina.

Men i synet på Israel kolliderer de.

For Graham var like krigshissersk på Israels vegne som han var på Ukrainas. Det gjaldt både våpen, etterretning, anneksjoner og støtte til bosetterne.

Men dagens woke-politikere klarer ikke leve med motsigelser. Derfor vendte de seg mot Graham og hilste hans død velkommen.

Ekstremister

De er langt mer ekstreme enn Graham var.

Graham var lett å lese. Trump holdt avstand. Han var ingen støttespiller, slik NTB skrev.

Graham var risikovillig. Men det er også våre politikere, som spiller hasard både overfor Russland og Israel. Det har nemlig en pris å vende seg mot Israel. Det har vi sett under Iran-krigen, der Støre og norske medier støtter Iran.

Israels standing i USA er ikke hva den var. Den er lav blant yngre velgere og Demokratene. Sjokkerende lav. 40 av 47 Demokrater i Senatet stemte for en stans i våpeneksporten. Det er så tunge tall at Trump og en hvilken som helst president etter ham må ta hensyn til dem.

Ifølge Pew har 60 prosent av amerikanerne nå et negativt syn på Israel. Jo yngre de er, desto høyere er denne andelen. Tre fjerdedeler av dem mellom 18 og 29 år sympatiserer mer med palestinerne enn med israelerne, ifølge en separat NBC-meningsmåling fra forrige helg. Etter hvert som babyboom-generasjonen dør ut, vil USAs anti-israelske holdning trolig bli sterkere. Færre og færre amerikanere ser på Israel som David som står opp mot den arabiske verdens Goliat. Flere og flere forbinder landet med hardhendt militarisme.

Dan Luce, som skriver dette for Financial Times, er nok selv ikke begeistret for dagens Israel. Det skinner igjennom. Men tallene er likevel alvorlige.

AP hadde nylig en artikkel som fortalte det samme.

Luce er blant dem som promoterer teorien, for ikke å si konspirasjonen, om at det var Netanyahu som fikk overtalt Trump til krig, mens hans egne medarbeidere i varierende grad var motvillige.

Det er riktignok Trump som alene bærer ansvaret for å ha dratt USA inn i denne krigen, som er et resultat av et innfall. Men som The New York Times rapporterte, var det Netanyahus stemme som var den mest fremtredende i å oppfordre Trump til å gå videre. Trumps egne rådgivere, blant annet utenriksminister Marco Rubio, visepresident JD Vance, CIA-direktør John Ratcliffe og sjefen for forsvarets felles stab, Dan Caine, ga uttrykk for skepsis i varierende grad. Netanyahu var ingen dukkefører som trakk i trådene. Men hans evne til å overtale Trump var avgjørende.

Det er jo en ærlig sak. Trump er ikke en som lar seg ta ved nesen. Nå har han sett inn i Revolusjonsgardens og ayatollahenes hjerter, og der er det mørkt.

Graham kom hjem fra sitt tiende besøk til Ukraina fredag kveld. Lørdag var han død. Han etterlot seg nesten ingen formue, overraskende nok. Flertallet av representanter vet å sko seg på innsidehandel.

En annen kjent Republikaner, flertallsleder i Senatet, Mitch McConnell, ligger også i sykeseng, og ingen vet hvordan det går med ham. Kona hans er kinesisk og var i Beijing da mannen ble syk. Noen sier de har snakket med ham nylig, andre sier han er hjernedød. Sykdom og død snur opp ned på Washington.