Etter det groteske drapet på Louis (17) i Norbonne i Frankrike i juni har barne­vernet i landet kommet i et kritisk søkelys. Det viser seg nemlig at tre av de fem unge draps­menn­ene var eller hadde vært i barne­vernets omsorg før ugjerningen.

En rapport om barnevernet fra en offisiell gransknings­kommisjon i april 2025 fikk den franske parlamentarikeren Isabelle Santiago, en sosialist, til å si at staten er den forelderen i Frankrike som svikter mest. Maud Petit, en sosialliberal parlamentariker har kalt barnevernet «en maskin som knuser barn».

Men nå foreligger det et nytt vitnesbyrd: Overfor Le Figaro tegner en barneverns­arbeider i Normandie et veritabelt skrekk­portrett fra innsiden av et barne­verns­system på sammen­bruddets rand. Spørsmålet som hjemsøker henne, er: Gjør etaten mer skade enn gagn?

Andre kjente episoder hadde allerede vekket uro:

I februar ble en 13-årig gutt slått mens han lå på bakken og skrek, filmet av andre barn på et barnehjem i Châlons-en-Champagne.

I desember i fjor var det en annen video som sjokkerte Frankrike. Videoen viste en 8-årig gutt, med bar overkropp, sittende på en stol mens en barnepasser klippet håret hans som en straff, på Jenner-hjemmet i Paris.

Men franske medier går normalt ikke i dybden:

De forteller ikke om selvmordene blant ungdommer som er blitt oversett, mangelen på barnepsykiatrisk behandling, overbefolkningen i enkelte barneboliger, den dramatiske mangelen på omsorgspersoner, fenomenet med prostitusjon blant unge jenter i fosterhjem som blir sett på som bytte av nettverkene … Alle disse fenomenene beskrives av den erfarne journalisten og dokumentaristen Claude Ardid i hans gripende undersøkende bok «La Fabrique du malheur» (Éditions de l’Observatoire, 2025). Med ubarmhjertig klarsyn og dyp empati forteller han om de ødelagte livene, som det til Méline, 11 år, datter av en heroinhandler, som ble trakassert på institusjonen der hun var plassert, og som hengte seg på rommet sitt.

I noen franske departementer rekrutteres det til prostitusjon i et flertall av barnehjemmene, sier Ardid.

Myndighetene ønsker tilsynelatende ikke å vite for mye om det som skjer med de 400.000 barna som det offentlige har ansvar for:

«Det har aldri vært politisk vilje til å tallfeste vold i institusjoner», beklager Michèle Créoff, jurist og tidligere visepresident i Det nasjonale barnevernsrådet.

Barnevernsarbeideren som Le Figaro kaller Lili, forteller om en katastrofal personalsituasjon i etaten. Det er mangel på folk, mange blir raskt utbrent, og en gjennomtrekk av ansatte, mange av dem dårlig kvalifisert, er til hinder for at barna får omsorgen de trenger.

«Man kan ikke forestille seg hva det betyr for et barn å ha en barnevernsarbeider i bare to uker», forteller hun. Manglende kontinuitet gjør at barna snart ikke vet hvem som egentlig har omsorgen for dem.

Arbeidet med familiene og utformingen av en plan for barnet, som er kjernen i hennes yrke, lider også under dette. «Å gjenopprette bånd til en forelder for å tilrettelegge for barnets tilbakevending til familien når det er mulig, skjer ikke over natten. Hvis barnevernsarbeiderne skiftes ut hver uke, blir det komplisert. Langsiktige planer kan ikke eksistere under slike forhold», beklager Lili.

«Barnets individuelle plan, et dokument som gjør det mulig å tilpasse deres forløp, er kun utarbeidet for 20 % av barna i fosterhjem, selv om dette har vært en lovpålagt forpliktelse siden 2007», bekrefter Michèle Créoff.

Jobben er ikke for amatører som kommer og går:

«Det handler ikke bare om barn som har blitt mishandlet eller forsømt, men også om alvorlige atferdsforstyrrelser, opposisjonell atferd, vold og funksjonsnedsettelser.» I likhet med Louis, som hadde en oppmerksomhets- og hyper­aktivitets­forstyrrelse (ADHD), har omtrent en fjerdedel av barna som følges opp av barnevernet, en funksjonsnedsettelse.

Men systemet vil helst ikke vite om problemene:

Siden hun begynte, har hun ofte kommet hjem om kvelden «med blåmerker overalt» etter å ha håndtert store kriser og atferdsvansker. «Noen ganger er man nødt til å holde barna nede på gulvet for at de ikke skal slå de andre», forteller hun. Et tabubelagt tema som fagpersoner innen barnevernet vegrer seg for å snakke om.

Nattevaktene er ofte ikke kvalifisert til jobben, sier Lili. Og mange følger ikke med på hvem som går ut sent om kvelden eller natten. Veien blir kort til prostitusjon eller vold.

Før eller senere kommer regningen på bordet. 17 år gamle Louis betalte den aller høyeste prisen.

Antallet barnevernssaker i Frankrike er økt med 50 prosent på tjue år. Le Figaro bemerker at masseinnvandringen, herunder også av uledsagede mindreårige, er en del av forklaringen. Dette var det ikke vanskelig å forestille seg.

Spørsmålet en nordmann må stille seg, er om forholdene som avdekkes i Frankrike, også gjør seg gjeldende i vårt eget land. Offentlighetens lyst til å vite er ikke overvettes stor i Norge heller. Det er lenge siden Arne Skouen nå. Og nåde den som peker på multikulturens skyggesider eller en stat som ikke gjør jobben sin.