Offisielt bilde av Ann Widdecombe som medlem av parlamentet.

Ikke bare belyser mordet på Ann Widdecombe, som altså likevel viser seg å være terror-relatert, den harde nye virkeligheten i det politiske klimaet i Storbritannia. Det innebærer også et totalt sammenbrudd for tilliten mellom befolkningen og det bestående, og at Reform-politikere, så vel som andre på «ytre høyre», med rette frykter – ikke bare for sin ytringsfrihet, men for sin sikkerhet, fordi venstresiden altfor lenge har fått lov til å håne og dehumanisere sine politiske motstandere uten at det har fremkalt reaksjoner. Det samme skjedde i USA med Charlie Kirk. Hvor mange flere politisk motiverte henrettelser skal vi tåle?

“Det gode hatet” har fått blomstre lenge i Storbritannia. I kjølvannet av mordet på Ann Widdecombe i forrige uke har vi sett en rekke eksempler på nettopp dét. Fra kommentarer som “bigot!” (fanatiker eller fordomsfull) fra LHBT-aktivisten Peter Thatchell, til grusomme ord fra Heather Herbert, transkvinne og transaktivist, hvis tirade sjokkerte selv mange på venstresiden. Han mente at det var “gode nyheter” at Widdecombe var død, og håpet at hun var blitt bundet til sengen med håndjern mens hun “skrek av smerte” før hun døde. Herbert postet dette på Bluesky, venstresidens “snille” svar på X, før dødsfallet var blitt offentliggjort som et mord. Det er ironisk at Bluesky ikke omfattes av den nye lovgivningen som forbyr sosiale medier for barn under 16 år. Barn skal kun beskyttes for innhold på plattformer som inneholder uakseptable politiske meninger. Atter andre har sagt at de synes drapet er forferdelig, for så i neste åndedrag å si at de ikke vil savne Widdecombe, fordi hun hadde meninger om abort eller innvandring som de ikke likte.

Drapet på den kjente og kjære Ann Widdecombe sjokkerer Storbritannia

Herbert blir nå etterforsket av University of Aberdeen, der han har en stilling som internett-programmerer.

Susan Hall, lederen for Det konservative parti i London Assembly, byrådet i London, har fått nok av hykleriet fra venstresiden. Hun sa for et par dager siden i byrådet, som en respons på et forslaget fra The Green Party:

“Jeg er rasende. Hvordan i all verden kan dere være slike hyklere? Det er ikke vi som kaller andre avskum. Jeg ville ikke se på noen av dere som avskum. Jeg ville ikke drømme om å bruke et slikt uttrykk. Men det blir brukt om Tory-ene. Og det er greit, for vi er Tory-er. Kommentarer som dette kommer fra venstresiden hele tiden. Men det er greit, for dere er dydige. Å, du synes det er morsomt, ikke sant? (Hall henvender seg til Zack Polanski, lederen for The Green Party, red.anm.) Og du synes det er greit, fordi du er så dydig? Alt du sier, er greit, mens alt som kommer fra høyresiden, er galt. Vel, la meg fortelle deg at jeg er møkka lei av det. (…) Venstresiden, ytre venstre, som de grønne tilhører, støtter demonstrasjoner der folk roper “From the river to the sea” og “Globalisér intifadaen”. Men det er greit, for de er på venstresiden, og de som er på venstresiden, er dydigere enn andre. La meg si dere dette: Dere skal slutte å kalle oss avskum. Dere skal slutte å kalle oss rasister helt uten grunn.”

Todelt land

Folk på venstresiden får sjelden kritikk for å demonisere sine motstandere. Denne frustrasjonen over “two tier Britain”, det todelte Storbritannia, er blitt tydelig de siste månedene. Det mest ekstreme eksempelet på forskjellsbehandlingen er Henry Nowak-saken. Henry Nowak fikk ikke den hjelpen han trengte da han ble knivstukket, fordi politiet trodde på gjerningsmannen, som kalte ham rasist, noe som illustrerer prioriteringene til politiet: Det er verre å være rasist enn å være knivstikker. Og når politiet må velge mellom en hvit, britisk gutt og en ung mann med en annen etnisitet, tror de automatisk på den ikke-hvite mannen. Henry Nowak ble behandlet som en annenrangs borger, og han er ikke den første, ei heller den siste. Vi ser også mønsteret når det gjelder hvordan ytringsfriheten – eller mangelen på ytringsfrihet – blir forvaltet. Lucy Connolly, som satt i fengsel for en stakkars tweet, er ett eksempel. Det finnes mange, mange andre.

Når mennesker blir forskjellsbehandlet over tid, mister de tiltroen til at myndighetene vil dem vel. De mister tillit til politiet, som heller vil etterforske tankekriminalitet enn tyverier og vold, og til rettsvesenet, som gir strengere straffer til folk som sier noe “feil” enn til voldtektsmenn. De mister tiltroen til systemet når det favoriserer nyankomne båtmigranter og andre innvandrere, som stiller først i køen når det gjelder bolig og andre sosiale ytelser, og når etniske minoriteter blir kvotert inn i ledige jobber.

Tilliten til mediene er også forsvinnende liten. I kommentarfeltene ser vi at det spekuleres i et plott mot Ann Widdecombe fra elitens side. At frykten for at Reform skal lykkes ved neste valg, er så stor at de nå går brutalt til verks og forsøker å fjerne det de mener er “ytre høyre” ved å ta livet av Reform-politikere. Politiet var raskt ute med å kalle personen de arresterte “hvit, britisk mann”. Når dette ikke er tilfelle, får vi ikke vite noe om saken. De var også raskt ute med å hevde at det ikke var snakk om terror. Og få var overrasket når de måtte medgi at den forklaringen var feilaktig.

Sikkerhet er nødvendig

Reform UKs leder Nigel Farage har stått i en storm på grunn av en pengedonasjon på fem millioner pund som skal gå til hans personlige sikkerhet. Han blir kritisert for dette, men når Parlamentet har nektet å finansiere livvakter for Farage, og når hans kollega Ann Widdecombe blir myrdet med kaldt blod for sine politiske standpunkter, blir det med ett tydelig at disse pengene trengs. Reform lover nå beskyttelse for andre profilerte Reform-politikere. Også Penny Mordaunt fra Det konservative parti har også fortalt om alle dødstruslene hun jevnlig mottar.

Det er dessuten på tide å innse at trusselen fra ytre venstre er minst like stor som den fra ytre høyre, om ikke større. Hittil har islamsk terrorisme vært en velkjent størrelse som vi dessverre er blitt vant til. Venstreekstremismen har ulmet under overflaten, men særlig vi som har fulgt med litt på transaktivistene og deres skriverier, og ikke minst Charlie Kirk-saken, er lite overrasket hvis det finnes en slik forbindelse også denne gangen. Det er funnet kommunistisk materiell på gjerningsmannens adresse. Men om det nå blir en oppvask på venstresiden, er dessverre usannsynlig.

En forutsetning for et velfungerende demokrati er at det ikke skal forbindes med risiko for egen sikkerhet å ytre seg. Man må tåle å høre synspunkter man er uenig i. Ytringsfriheten er bare en illusjon dersom man ikke tør å si det man mener av frykt for represalier. Ann Widdecombe sa det selv i en tale ved Oxford Union:

“Nobody has the right to live their lives being protected from offence, or from insult, or from hurt feelings. It is an occupational hazard of living in society. And if you really can’t take it, become a hermit.”

Man kan aldri kompensere for sårede følelser ved å såre andre fysisk. I så fall har vi tapt.