Vestens forfall skyldes kristendommens forfall, som begynte med protestantismen og ble fullført med opplysningstiden, skriver Michel Houellebecq i en kronikk som Le Figaro offentliggjorde i uken som gikk.

Bakteppet for denne hardtslående analysen av Vestens sivilisasjon, som den berømte franske forfatteren mener i hovedsak ligger bak oss, er at Frankrike denne onsdagen ventes å vedta en legalisering av assistert selvmord som han selv lenge har bekjempet i skrift og tale.

– Vi er kanskje ikke helt mennesker lenger, for hvis et sykt menneske trekker seg bort fra flokken sin for å dø, vitner det om at mennesket er redusert til sin bruksverdi. Et slikt konsept er uttenkt av forstanden, men denne fanger ikke den menneskelige essens, skriver Houellebecq, som ser ut til å mene at religionen har denne evnen.

Houellebecq leser Comte på en måte som er diametralt motsatt av opphavsmannen, som så en utvikling i tre stadier fra det teologiske via det metafysiske til det vitenskapelige som noe positivt.

Et forenklet sammendrag av Gibbons teser, som forklarer det romerske imperiets fall med utviklingen av kristendommen, er ikke bare overbevisende og klart, men har også den fordelen at det uten problemer kan utvides med Auguste Comtes teser om overgangen fra den teologiske tilstanden til den metafysiske tilstanden, hvis eneste funksjon vil ha vært å ødelegge.

Etter første verdenskrig fikk den irske poeten William Butles Yeats (1865–1939) en forutanelse om sammenbruddet, som uttrykt i diktet «The Second Coming» (1919), mener Houellebecq.

For Europa ville den nylig avsluttede krigen bare være en forløper for andre, enda større katastrofer. Krigen førte til en ny krig, nazismen åpnet en mørk dør som aldri helt har lukket seg igjen, og de to verdenskrigene har bare fremskyndet forfallet i de landene som begikk den galskapen å gå inn i dem.

Eutanasilover bekrefter denne utviklingen, mener han:

Det er ganske forbløffende: «Progressivismen» feier med forakt, med en håndbevegelse, ikke bare alle eksisterende religiøse tradisjoner til side, men også nesten alt det tidligere filosofer har tenkt. En slik arroganse tror jeg aldri har vist seg før i menneskehetens historie. Men filosofiene, i motsetning til religionene, henvender seg først og fremst til menneskets forstand og når knapt det essensielle i mennesket.

Europas kanskje fremste nålevende romanforfatter er usikker på om et Vesten som legaliserer assistert selvmord, fortjener å forsvares.

Det holder å se nærmere på argumentene til tilhengerne av eutanasi for å bli overveldet av avsky, og at denne avskyen utløser et moralsk opprør; disse argumentene kan egentlig oppsummeres i ett eneste, nemlig «verdighet», men dette ordet er blitt brukt så ofte, og på en så pervers måte, at det er blitt vanskelig å forstå betydningen av det. Sett fra tilhengerne av eutanasi blir den døendes ønske om verdighet, som de nærmeste vitner om, vanligvis uttrykt med setninger av typen: «Han ville ikke ha tålt å bli en grønnsak.» Påstanden ville vært mer overbevisende hvis de kunne ha utfylt den slik: «Han ville ikke ha tålt å bli en grønnsak, han ville ha foretrukket å bli et lik.» La oss legge til at metaforen om grønnsaken vitner om et smertefullt pragmatisk syn på mennesket. Ideelt sett bør mennesket bevege seg, utføre handlinger, kort sagt leve et aktivt liv. Og hvis dette er helt umulig, bør det i det minste kommunisere, vise seg i stand til å samhandle, i det minste gjennom tale, med resten av samfunnet. Mennesket blir redusert til sin bruksverdi, det vil si sin opprinnelige verdi fratrukket en slitasjekoeffisient. Det er vanskelig å forestille seg en mer direkte motsetning til menneskeverdigheten slik Immanuel Kant forstår den, til den kantiske ideen om at menneskeheten, både i ens egen person og i andres, alltid må betraktes som et mål, og aldri bare som et middel.

Houellebecq vemmes over hvordan eutanasien forsøkes idyllisert:

I snart to århundrer har nihilismens spøkelse hjemsøkt Vest-Europa. Nå er det endelig så langt; vi hadde ikke forventet nihilismen i denne formen – den er hverken mørk eller skummel; den er snarere fargerik og munter. For å forestille seg den, må man ikke tenke på Dostojevskij eller Nietzsche, men heller huske en reklamefilm fra Simons (en canadisk kleskjede) som skulle skildre en lykkelig dødshjelp. Det var så verdig at man kunne skrike. Filmet ved kysten, med bølger og cello, et stort, hyggelig måltid med ostekake og latter – reklamen hadde tittelen: «Alt er skjønnhet», den snart avdøde var ung, rørende og sympatisk; hun var en kunstner, og man så henne tegne figurer i sanden med en pinne.

Vi er kanskje ikke helt mennesker lenger, skriver Houellebecq.

Etter en omvei på flere årtusener ser det ut til at Vesten har vendt tilbake til denne eldgamle dyriske visdommen som i nesten alle sosiale arter får det syke dyret til å trekke seg bort fra flokken for å dø alene – vel vitende om at det ikke har noen medfølelse å forvente fra sine artsfrender.

Forfatteren antyder at den forventede eutanasiloven vitner om Frankrikes eget dødsønske:

Jeg kan ikke la være å tenke at når Frankrike krever tilgang til dødshjelp for sine borgere, er det egentlig sin egen dødshjelp landet ber om.

Gjennom sitt forfatterskap har Houellebecq undersøkt menneskelige avgrunner, men det betyr ikke at han gleder seg over dem:

Vi går inn i en verden hvor det vil bli lettere å dø. Jeg ville ha foretrukket en verden hvor man kan leve.

På den tiden da det fortsatt fantes norske journalister med interesse for europeiske intellektuelles tanker, ville Houellebecqs kronikk ha vært omtalt i noen av de største mediene.

Dessverre har disse også vært gjenstand for en slags eutanasi. Lysene er fremdeles på, men det er ikke lenger noe åndsliv å spore der.

Du har ikke andre enn Document. Abonner nå hvis du ikke allerede gjør det.