Når sykehus bygges som festninger og eldre mennesker ikke lenger tør å ta bussen, innser man hvor mye et samfunn har forandret seg. En reise til Vrinnevi sykehus blir en fortelling om et Sverige der utryggheten ikke lenger kan ignoreres.

Jeg forlater Kvarsebo og tar bilen til sykehuset. Jeg bodde i Beijing i noen år tidlig i karrieren min som datakonsulent. Nå lurer jeg på om hele Norrköping har blitt en No-Go-sone.

Veien til Vrinnevi tvinger deg gjennom byen, enten du vil eller ikke. Du må passere de store boligparkeringene i Navestad, langs Guldringen og Silverringen, og de åpne asfaltflatene ved Hageby og Mirum.

Norrköping – eller Mogadishu?

Det lukter brann. Jeg trykker på knappen slik at bilen resirkulerer den samme luften i kupeen. En av alle disse påsatte bilbrannene som man stadig kjenner stanken av. Jeg prøver å se bort for å slippe å bli deprimert, men blikket trekkes likevel mot parkeringsplassene. Røyken har for lengst forsvunnet i den kjølige kvelden, men i luften daler det fortsatt grå sotflak som skitten snø.

Jeg ser på soten og lurer på om jeg fortsatt er i Norrköping, eller om jeg har blitt forflyttet til Beirut eller Mogadishu.

En svart BMW bremser hardt inn rett ved akuttmottaket. Varmen fra grillen slår mot hånden min. Jeg unngår førerens blikk. Arroganse i kjørestilen gjør meg forsiktig.

Før gikk man rett inn her. Vrinnevis gamle inngang var åpen, lys og innbydende. Nå blir man møtt av en sluse, akkurat som besøksavdelingen i et fengsel. På døren møter blikket først et blått skilt på arabisk før man lengst til høyre finner et på svensk.

Bak tykt, skuddsikkert glass sitter en vakt som er usynlig for meg. En knapp trykkes inn, og dørene åpnes for én person om gangen. Er det de gamle lokale fyllefantene Ante, Börje, Magnus og Sven som plutselig har blitt så livsfarlige at hele sykehuset må pansres inn? Eller er det nykommerne som har tvunget fram forandringen, de med navn som Ali, Bilal, Muhammed og Samir?

River det siste vi har igjen

Mine gamle S-kompiser vedtar slike ting. De stemmer for fengselssluser ved akuttmottaket og later som ingenting når folk snakker om trusselbildet. I neste åndedrag snakker de om at integreringen skal løses, om det så tar tre generasjoner. Med sosialdemokratisk ingeniørkunst og tvangsblanding.

Det kommer aldri til å fungere. Hele boligområder rundt om i landet er allerede ødelagt på nettopp denne måten. Med fullt overlegg river de det siste vi har igjen.

De nekter å innse at de tvinges til å bygge festninger på grunn av sine egne beslutninger. De avfeier kritikken som rasisme eller fordommer. De nekter å lytte til at de eldre jeg hjelper på fritiden lever i ren og skjær frykt. Mennesker som har betalt inn over 12 millioner kroner i skatt gjennom et helt liv.

Et folkhem forvandlet til et skrekkvelde

Som takk får de dette av politikere som fortsatt står og lyver om at helsetjenesten er gratis. Ingenting er gratis. Vi har betalt for hver eneste murstein gjennom hele livet. Vi har også betalt for å bli paternalistisk behandlet av både hjemmetjenesten og helsevesenet. Et folkhem forvandlet til et skrekkvelde.

Bussen er ikke et alternativ. Tryggheten der er borte, til tross for at den også finansieres over skatten enten man bruker den eller ikke. Eldre mennesker med elendig pensjon klamrer seg fast til sine gamle rustne biler. Bensin og forsikring får koste hva som helst, bare de slipper å ta bussen og kan kjøre forbi det lokale kjøpesenteret til butikker der gjengene ikke henger. Som oftest, i alle fall. Man vet aldri hvor de dukker opp.

I venterommet er stolene og benkene boltet fast i gulvet. Alt er festet til veggen, akkurat som i fengselet. Ingen løse gjenstander er tillatt. Alt kan brukes som våpen.

Heller døden enn hjemmetjenesten

Lillemor sitter hjemme bak sin nå fullstendig verdiløse dør. Hun skjelver for de digitale nøklene som kommunen har installert og delt ut til dusinvis av fremmede. Hjemmet hennes er ikke lenger hennes borg. Hvem kommer inn i dag?

Personalgjennomtrekken er enorm. Et fremmed blikk bak en niqab, eller en ung mann hun ikke forstår, sendt for å vaske underlivet hennes.

Saksbehandlerne driter i at hun sier nei.

Ønsket om i det minste å få en kvinne den dagen hun skal dusjes blir ignorert, selv om de har lovet at det skal komme en kvinne. Lillemor betror seg til meg; hun vil dø. Hun har vondt, hun er redd. Hun vil få sovne inn, rolig og stille i sitt eget hjem.

Milliarder til gjengene – fastskrudde benker til folket

På kjøpesenteret som de gamle ikke lenger tør å besøke, ser jeg hvordan sedler og små plastposer skifter eier helt åpent. Selv er jeg såkalt drogliberal. Jeg ser heller at handelen skjer kontrollert gjennom apotekene eller Vinmonopolet. Cannabis er mindre skadelig enn alkohol, har også medisinsk bruk, og markedet omsetter anslagsvis 16 milliarder.

De pengene burde beskattes av staten i stedet for å fø gjengledere, skape nye branner på parkeringsplasser og sprengte trappeoppganger.

Det er ingenting skjult ved trusselbildet. Likevel later politikerne som ingenting, låst fast i sin verdigrunnsdrevne motvilje mot å se virkeligheten.

Volden finnes overalt og har også flyttet inn i foajeen og skrudd benkene fast i betongen der jeg nå sitter og venter på min tur.

Teksten ble opprinnelig publisert på skribentens Facebook-side og gjengis med tillatelse.