Fra assisterende flykverulant og kabinplager Yan Calmeyer Friis

Noen lider av flyskrekk, og da er det ikke annet å gjøre enn å knaske tabletter og gulpe i seg nervedrinker. Jeg lider av turistklasseskrekk.

De fleste av mine flyturer er foregått med knærne knust mot annen manns seterygg. Med årene forsvant også servicen fra kabinene. Så det ble ikke akkurat noen hurratur hvis man skulle langt. Særlig ikke med SAS hvis cabincrew består av påfallende mange godt voksne grinebitere som lar internkonfliktene på arbeidsplassen gå ut over passasjerene.

Man har dem mistenkt for å holde tilbake informasjonen om at du kan få et gratis glass vann på korte turer med vilje (i hvert fall nevnte de ikke vann med et ord da jeg fløy med akutt ganetørke til Alicante for noen uker siden, og ja, de fire timene med knærne under haken og sprukne lepper regner visst SAS som kort tur) og at frokosttilbudet på de lange flightene deres ser ut som restene fra en sykehjemskantine (samtidig som de avslører over høyttaleranlegget hvilke lekkerbiskener som serveres på business class).

Smaksprøve fra SAS’ meny da jeg fløy med ganetørke til Alicante. Jeg kan love deg at du ikke vil spise det der. Ikke gratis engang. Og bare så du vet det: Ingen av rettene ser ut som på bildet. De ser faktisk ikke ut i det hele tatt. (Fra SAS’ sommer og høst-meny 2026.)

SAS har innført den uskrevne regel at man skal lide på turistklasse. De er riktignok ikke alene om det. Finnair, for eksempel, har svart belte i plaging. Hos dem er det så mange seterader på turistklassen at de må ha glemt at mennesker er utstyrt med ben.

Følelsen av å bli herset med er gjennomgående når man flyr. Det begynner allerede ved innsjekking, hvor køene er like lange som matkøene var under depresjonen i 1930-årene. Derfra bærer det til like lange sikkerhetskøer hvor man blir ydmyket til å fjerne beltet, slik at man må holde buksen oppe med begge hender mens man subber mot alarmslusen. Der begynner det selvfølgelig å pipe. Tilbake igjen. Av med skoene, finne plass til dem på båndet og sende dem til gjennomlysning. Nå med tilløp til krampe i hendene etter å ha holdt buksen oppe så lenge. Og ennå er det ikke over, for nå bærer det mot alarmslusen på sokkelesten og med hull på sokken (et typisk terroristkjennetegn, skal man dømme etter blikkene man får fra sine alarmerte medreisende).

Vel inne utsettes man for innmari ukoselige spisesteder, en haug butikker som tilbyr dyre varer man ikke trenger, reisende som tror at ferie betyr å bælme øl midt på lyse formiddagen, passkontrollen (nye køer) for dem som skal utenfor Schengen, og endelig gate-køen. Den er bankers, og den er energitappende, fordi alle vet at det er best å komme tidlig om bord, ellers ryker plassen i bagasjehyllen og du må stå og stå og stå i midtgangen mens folk fomler med sitt.

Etter takeoff venter den smertefulle dokøen, utløst av tidligere nevnte ølbælmere som ikke lenger virker like kjepphøye. Doene i baugen er off-limits, economy-passasjerer tisser akterut, ruteflyets svar på utedass, eller i buksene. Så er det duket for den vonde flymaten og den etterfølgende ulidelig lange ventetiden på at cabincrewet skal fjerne plastbrettet og matrestene, slik at man kan kravle over den fete mannen og hans kone og få en fin plass i dokøen igjen.

Etter en natt i 86 graders vinkel (det er alt seteryggen er god for) har man, i tillegg til vidåpne øyne og rar frisyre, pådratt seg halebensbrudd og sittende nakkesleng. Toalettkøene strekker seg nesten til Bombay, og alle skal oppholde seg i det bittelille toalettrommet kjempelenge og kommer nygredde ut. Der inne er luften en umiskjennelig blanding av fremmed løs avføring, tannpasta og billig parfyme.

Etter landing og ubegripelig lang taksing, er det nye køer ut, springmarsj, med smale øyne, nedover evige korridorer mot alle køers mor: passkontrollen. Der sitter en uniformert innfødt og viser klart og tydelig at han slipper deg inn under meget sterk tvil. På bagasjebåndet lar alltid den siste kofferten din vente på seg. Så er det kø forbi tollerne, kø ved minibanken, kø ved drosjene og endelig ut i rushtrafikken som står. Velkommen til utlandet.

Slik er det å reise med fly. En god del av ubehaget kommer man simpelthen ikke utenom. Men det er mulig å kappe hjørner. Det heter gullkort, business class eller begge deler.

Du får innskjekking uten kø. De godtar bagasje på størrelse med et flyttelass. Flyr du Thai business, har du egen businessfil rett gjennom passkontrollen i Bangkok. Og når du skal hjem, lounger med dype stoler, stillhet og bugnende buffeter med gratis mat og drikke. (OBS! Business- og gullkort-lykken varierer med flyselskapene. SAS-loungen på Gardermoen fremstår som et farveløst morgenmøte på en veganerinstitusjon, kjøtt er bare et rykte, og ingenting smaker noe. Ta med matpakke.)

SAS-loungen på Gardermoen ser ut som et styremøte i veganerforeningen. Husk matpakke.

Om vi holder oss til Thai, slipper man om bord aller først, sammen med barn og bevegelseshemmede. Det luksuriøse setet i din personlige kokong kan legges nesten helt ut i 180 grader, menyene tilbyr kulinarisk mangfold, ordentlig bestikk og tallerkener, cabincrewet er til for din skyld og lurer på om du trenger et teppe til (særlig på Thai Airways). Du får en god natts søvn. Prioritert bagasje, som i Bangkok faktisk betyr at kofferten kommer blant de aller første på båndet (på Gardermoen ser det mistenkelig ofte ut til å bety det motsatte).

Når du går ut av ankomsthallen og inn i den fuktige varmluften, får du «Burn my bags, I’m home»-følelsen. Du er uthvilt og lett i kroppen. Hvor mye er denne følelsen verdt? Hele billetten, spør du meg.

Jeg merker snev av skadefryd når jeg tar en av mine mange spaserturer gjennom turistklassen utpå natten og observerer lidelsen, alt jeg med min billett har betalt for å slippe. Da jeg satt på turistklasse, hatet jeg drittsekkene på business og lukten av maten deres. Nå er det min tur til å bli hatet og kjenne blikkene i ryggen idet jeg forlater basarene og forsvinner inn bak forhenget som skiller klinten fra hveten. Ingen kan følge etter, for vi tillater ikke turistpromp på business-dass.

Og jeg nyter det. Det gjør meg ikke til noen dårlig person. Det gjør meg til et menneske.

Kjøp boken på Document Forlag