Medstrømsmediene har gjort alternative medier til en trussel, men sunn fornuft forteller oss at det er nettopp dem som lever i en alternativ virkelighet. De tar ikke inn over seg det som skjer, men insisterer – hver eneste dag – på sin egen fortolkning, og på å se verden gjennom spesialtilpassede briller. Etter ti år er tegnene på galskap massive.

Nå står vi overfor en ny omdreining: Myndighetene vil ha kontroll på det som sies og skrives på nett. Dette er et europeisk program utgått fra Brussel, og Norge er med: Alle chattemeldinger vil bli scannet før de krypteres. For å kunne gjøre dét, må myndighetene ha tilgang til telefonen din. Det betyr at myndighetene får en dør inn i all din kommunikasjon.

Offisielt er det for å finne overgrepsmateriale. Men mulighetene for misforståelser er legio. Det er KI som står for kontrollen. Å scanne milliarder av meldinger før de krypteres, er kun blitt mulig med KI. KI kan sammenligne feriebildene dine med en database av overgrepsbilder. Hvilket betyr at mulighetene for feiltolkninger er betydelig. En slik historie kan ødelegge en karriere og et forhold. Men det kan også være nyttig for myndighetene. De har fått et verktøy som de kan bruke til å disiplinere befolkningen og isolere alternative medier. Kun de mest halsstarrige vil holde ut. Alle andre har noe de må eller vil forsvare: Forholdet til banken, arbeidsgiveren, kona, naboer.

Det er dette vi kaller et totalitært samfunn. Veien er brolagt og utvides hver eneste dag. Mye tyder på at den allerede er tatt i bruk.

Teknifisering av det som berører borgernes rett til privatliv, skjules bak et godt formål: kampen mot overgrep.

I Norge fungerer kampen mot høyreekstremisme i skyggen av 22. juli, og nå påstås det at Breivik er blitt helgen og at hans tankegods normaliseres. Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten var spinnvill:

For i 2026 er det som ble kalt «nettets mørkeste kroker», allemannseie. Det er også forræderifortellingen om Arbeiderpartiet og hatet mot AUF. Det som var ekstremt i 2011, er blitt den nye normalen. Og mer skremmende: Aksepten for ekstreme ytringer er mye høyere enn for få år siden. Ikke minst gjelder det tankegodset som førte til massedrapet på Utøya.

Det fremmes åpent i podkaster, kommentarfelt og såkalte alternative medier. Fyrt opp av tekgigantenes profittdrevne algoritmer.

Dette er ikke den Stanghelle vi kjenner: en som veier sine ord og sørger for å plassere seg i midten.

Dette er en kommissær med et flatt, kjedelig språk, og denne flatheten er omvendt proporsjonal med farlighetsgraden.

Når pensjonerte redaktører begynner å uttrykke seg som om de var en del av Maos kulturrevolusjon, har noe bemerkelsesverdig skjedd.

Dette er en ny utgave av neocons, samlingen av politikere og intellektuelle som ville bruke amerikansk makt til å forandre verden.

I USA er Trump en solid motvekt, men i Europa gjør politikere, medier og akademia alt for å fjerne den.

De fjerner bremsene, slik at strømmen kan vokse og feie all motstand til side. Det gjelder de lovlige, men også de menneskelige: hemningene.

Ytringsfrihet blir bare et tomt ord hvis Big Brother kan lese all din private kommunikasjon.

Men politikerne har nådd et nivå av kynisme hvor dette ikke gjør inntrykk på dem, og de satser på at velgerne ikke har fantasi til å forestille seg at de vil dem så vondt. De fleste tilpasser seg.

Men i Ibsens hjemland burde man vite at det er mindretallet og måten det behandles på, som avgjør demokratiets fremtid.

Som i DDR kan man avlese myndighetenes holdning til et fenomen ved å se på hva de ikke omtaler: Norske medier skriver ikke om radikaliseringen av Demokratene i USA, som nå ikke er på Obama-nivå,  men står frem som sosialister: Democratic Socialists of America vil gi makten til Kongressen og avskaffe presidentstyret. På europeisk heter det parlamentarisme, og hva kan være galt med dét? Flertallstyre. Men det er ikke hva Amerika ble bygget på.

Den politiske klassen som styrer Europa, vil hilse en slik utvikling velkommen. At det betyr avviklingen av republikken og et unikt historisk eksperiment, får så være. De blir kvitt Trump.

USA vil ligne mer på Europa. Avstanden til Kina blir mindre.

Politikk gjennomgår et hamskifte: Det handler mindre om innhold enn om spillet. Hvis du kontrollerer tilstrekkelig med kommandoposter, vil du vinne.

Det var derfor talende at ABC, NBC og CNN nektet å overføre Trumps tale om valgsvindelen i 2020. De ville ikke at velgerne skulle høre hva landets president hadde å si om et valg de selv deltok i og tvilte på.

De oppsatte seg til dommer over det amerikanske folks rett til å vite.

Der har du kjernen i den illeberale tendensen vi har sett vokse seg sterkere blant eliten de siste tiårene: De har gjennomført et kupp. De vil bestemme hva du får vite, og avvik vil bli slått ned på.

At dette Europa er islamofilt og antisemittisk, er en rammefortelling.

Hvis man ser på hva som kommer ut av C-REX, Faktisk.no, VG og NRK, ser man en radikalisering, en villighet til å forme budskap som helt ser bort fra det vi ellers kan observere rundt oss.

Den enorme statlige dominansen i Skandinavia gjør en slik maktovertagelse mulig.

Overgangene skjer umerkelig og gis et uegennyttig skinn. Appeller til dugnad og fellesskap går aldri av moten.

Men slik snakket de i DDR også: Det var alltid en kampanje til fellesskapets beste, til en god sak.

PRIDE har åpenbart vært uttenkt som et instrument til å hjernevaske befolkningen og venne den jevne borger til å godta at kollektive massefenomener er normalt.

Alt handler jo om kjærlighet.

Men ikke for jødene. At Bassam Hussein kunne slippe unna med sin heroisering av 7. oktober-massakren og anmeldelsen bli henlagt, er en av tidenes alvorligste anslag mot norsk demokrati, og det kom innenfra – fra NTNU, fra kolleger og fra politiet. Det betyr igjen at alle bremser er koblet ut. Hvis jeg var jøde, ville jeg aldri risikert å bli værende i et slikt land. Jeg ville visst at myndighetene ikke kom til å beskytte meg.

Men heller ikke opposisjonen er trygg. Det er dét bruken av Breivik forteller oss, samt de rabiate utspillene om at han nå er blitt helgen og er normalisert.

De 15 årene som er gått, beskriver en sørgelig utvikling for det norske demokratiet. Det er nesten ikke til å tro hva man i dag får seg til å si.

Man har strengt tatt ikke lært noe som helst.