Avsløringene av den rettsløse tilstanden som råder innenfor barnevernet, og som er dokumentert gjennom flere rettssaker og publisert av Document, viser en tilstand innenfor norsk offentlig forvaltning som har sjokkert mange. Det er imidlertid ikke noe nytt at det er problemer innenfor norsk barnevern. De mange sakene hvor uriktige, urimelige og grovt feilaktige vedtak og dommer har vært rettet opp gjennom anke til Den europeiske menneskerettsdomstolen, har i mange år fortalt oss om foruroligende svakheter i denne delen av norsk offentlig forvaltning.

Forholdene avslører systemfeil med alvorlige konsekvenser for de mennesker og familier som rammes. Vi hører om familier som tvinges til å emigrere for å få fred til å ta seg av seg selv og barna uten inngrep fra myndigheter som er til skade for deres normale liv i samfunnet. Vi hører om mennesker og familier som i årevis får sin tilværelse belastet som følge av uriktige påstander, og feilaktig – endog lovstridig – saksbehandling fra offentlig ansatte.

Det later til at det innenfor norsk offentlig forvaltning finnes medarbeidere som ikke engang kjenner eller forstår formålet med menneskerettighetene og at anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden, slik det står i innledningen til FNs universelle erklæring om menneskerettighetene.

De skandaløse forholdene som nå rulles opp og presenteres for offentligheten, kan ikke lenger feies under teppet med unnskyldninger om at hensyn til barns velferd, sikkerhet og rettigheter kan kreve tiltak som midlertidig kan måtte sette til side endog lovfestede rettsprinsipper i vår forvaltningslovgivning. Det som avsløres, er klare overgrep og utvilsomt rettsstridig behandling av barn og deres familier.

At noe slikt har kunnet utvikle seg i det omfang vi nå får informasjon om, er foruroligende. Det forsterker uroen at dette har pågått gjennom tiår, tilsynelatende uten at ansvarshavende ledelse i forvaltningsorganene eller deres overordnede politiske ledelse synes å ha vært i stand til å gripe inn for å bringe forholdene i pakt med norsk lov og menneskelig anstendighet.

Hvor må vi begynne å lete etter en forklaring? For en så omfattende og grov skandale har en forklaring. Skandalen har også identifiserbare ansvarlige. De må identifiseres og stilles til ansvar. Ingen i ledelsen må få anledning til å la sine egne unnlatelsessynder og manglende inngripen gå upåtalt hen. De har jo, slik de nå kjente sakene bekrefter, på alle nivå i forvaltningen visst i så mange år at norsk barnevern ikke oppfyller de krav loven stiller. De har visst om overgrep, feil og mangler, og de har latt dette skje.

Ifølge Bufdir arbeider det omtrent 18.500 mennesker i barnevernet, enten i kommunal tjeneste eller på institusjon. Bufdir er statens fagorgan på områdene barnevern, barn, ungdom og oppvekst, adopsjon, familievern, likestilling og ikke-diskriminering og vold og overgrep i nære relasjoner. Bufetat har ansvar for det statlige barne- og familievernet. Ved utgangen av 2024 var det totalt 6902 årsverk i det kommunale barnevernet. Norge har 357 kommuner som alle har ansatte i barnevernsomsorgen. Det gir i gjennomsnitt vel 19 ansatte per kommune. Det er stor forskjell på kommunenes størrelse og antallet ansatte, men alle har noen. Selv Modalen kommune, med 397 innbyggere, har barnevernsvakt som passer på.

Det tallene avslører, er at det i dusinvis av kommuner må være ansatt til sammen hundretalls medarbeidere i barnevernet som sliter med å få dagene til å gå dersom de skal oppfylle barnevernslovens målsettinger om å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Hjelpen skal bidra til at barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår. Dette er svært viktige oppgaver å ivareta. Men hvor ofte dukker det opp saker i landets 397 kommuner hvor behovet for denne administrasjonens innsatsstyrke og vedtaksførhet oppstår? I Oslo og Bergen er det antakelig ofte. I Øvre Grukkedal kanskje aldri.

Vi tror at for mange kommuners vedkommende, og noen ganger i de fleste kommunene, er utrykning for å verne nødstedte barn en forholdsvis sjelden hendelse. Det kan bety at for en betydelig del av de 6902 kommunale barnevernerne kan det noen ganger gå både vinter og vår før de får en reell barnevernssak å arbeide med. Det er ikke som i politiet, hvor saksmengden overstiger arbeidskapasiteten.

Hva gjør da barnevernerne i mellomtiden? I offentlig forvaltning er dette vanligvis ikke et påtrengende spørsmål. Ansatte i stat, fylke og kommune har mange krevende interne arbeidsoppgaver som det må avsettes tid til. De må utarbeide virksomhetsplaner hvor de i detalj beskriver hva loven og ledelsen pålegger dem av oppgaver. Dernest må de hvert år nøye gjøre rede for alle de oppgavene de har utført i løpet av året, og som viser at virksomhetsplanen er oppfylt til punkt og prikke. Disse dokumentene kommer ikke minst til nytte når etaten år om annet skal fordele resultatet av de lokale lønnsforhandlingene, der hvor de har slike.

I tillegg må de ansatte ta seg av de bekymringsmeldinger som måtte komme om barns ve og vel i kommunen. Slike bekymringsmeldinger kan ha forskjellig opphav og karakter, fra rene nødrop fra nødstedte barn til rykter og ren sladder som høres i bygda. Uansett er det dette som skaper grunnlag for å aksjonere med hjemmebesøk, politi og akuttvedtak begrunnet i nødrett hvor normale og lovfestede saksbehandlingsrutiner og -prinsipper kan settes til side til fordel for nødstedte barns sikkerhet og velferd.

Det er grunn til å tro at i en del kommuner hvor barn i nød er en sjeldenhet, og hvor de mange ansatte, ledere og saksbehandlere ofte ikke har det skapte grann å gjøre på kontorene sine, vil terskelen for å la seg sysselsette på svært tynt eller ikke-eksisterende grunnlag, være forholdsvis lav. Det vi nå får høre av beretninger fra det indre liv i kommunalt barnevern i flere kommuner i Norge, synes å gjøre en slik forklaring sannsynlig. Behovet for opprydding er overveldende, og noen må stilles til ansvar for slike skandaler som nå avdekkes. Det må stilles spørsmål om hvorvidt ledernes og saksbehandlernes kvalifikasjoner er forsvarlige. Mye tyder på at så ikke er tilfelle.

Av Per Antonsen