Politikere og journalister skal rituelt igjennom en masse løgner, fortielser, forstillelser, fornektelser og forvrengninger før de nevner den åpenlyse sammenhengen mellom islam og terror.

«Mine tanker går til alle de berørte og deres pårørende», skriver Socialistisk Folkepartis (SF) leder Pia Olsen Dyhr dagen etter at en 21 år gammel islamist kjørte inn i en folkemengde under Pride-arrangementet i Berlin og drepte en kvinne. Så langt som forventet.

Men før SF-lederen kommer frem til gjerningsmannens motiv, skal leseren igjennom en hel liturgi av trusler: Russlands krig i Ukraina, klimakrisen, hetebølgene, USAs press på Grønland. Først etterpå nevnes «formodningen» om den islamistiske forbindelsen.

Som Ryan Smith har gjort oppmerksom på, tjener denne svært omstendelige innledningen et bestemt formål: Ved først å ramse opp venstresidens offisielle trusselbilde – Putin, klimaet, Trump – dokumenterer avsenderen sin lojalitet til sin egen leir, før hun svært forsiktig tillater seg å nevne islamismen.

Det er en ideologisk «brannsikring» som skal forhindre at erkjennelsen av én ubehagelig sannhet reiser tvil om hele det verdensbildet man har bygget sin politiske identitet på. Kun med avlat i hånden kan det farlige ordet uttales.

Det er utrolig hvor mange knuter venstresiden skal slå på seg selv.

Kulturminister Zenia Stampe og klimaminister Samira Nawa unnlot helt å nevne gjerningsmannens ideologi selv etter at den tyske innenriksministeren under en pressekonferanse hadde fastslått at det dreide seg om et islamistisk terrorangrep.

Journalistene lever i en annen virkelighet

Men fornektelsen er ikke kun et politisk fenomen; den er innleiret i selve den institusjonen som skal opplyse oss om verden.

En undersøkelse fra fagbladet Journalisten viser at mens 52 prosent av danskene oppfatter innvandring som en trussel mot dansk kultur, gjelder det samme for kun 22 prosent av journalistene.

Det er to forskjellige virkelighetsoppfatninger, og de har konsekvenser for hva journalister overhodet finner det umaken verdt å undersøke.

Eva Gregersen har påvist hvordan dekningen av statsborgerskapssaker systematisk vinkles fra søkernes synsvinkel – ventetider, saksbehandlingsproblemer, personlige skjebner – mens danskenes perspektiv ikke får samme oppmerksomhet.

For eksempel at altfor mange som får statsborgerskap, er terrorister eller sympatisører eller rett og slett psykopater som vi siden ikke kan bli kvitt. Som i tilfellet med dødsvolden på den svenske familiefaren på Bryggen i sommer.

Av samme grunn får den radikale partilederen Martin Lidegaard lov til å slippe unna med feilaktig å hevde at langt de fleste som søker om statsborgerskap, kommer fra Vesten. Men det stemmer ikke. Gruppen fra MENAPT-landene og de statsløse er større. Med Syria som det største enkeltlandet.

Altså bad news – som vi ikke får høre om.

Det samme mønsteret gikk igjen i dekningen av terrorangrepet i Berlin. TV2s journalist hadde en spesiell vinkling: Det var høyresidens skyld, fordi den – særlig AfD – nærer hatet mellom samfunnsgrupper …

Det er denslags som får stadig flere til å snakke om løgnpressen.

Om det nå er bevisst manipulering eller bare et uttrykk for hva journaliststanden instinktivt finner det relevant å undersøke, er resultatet det samme: Den tette sammenhengen mellom innvandring, islam og terror blir fortrengt i de mediene som de fleste får sin kunnskap fra.

Hvorfor sitter fornektelsen så dypt?

Å anerkjenne islamismens rolle i volden betyr samtidig for politikere og journalister at de må innrømme at motstanderne deres på høyresiden hadde rett. Det er et tap av status i deres eget miljø; det koster anseelse å gi høyresiden rett.

Det kan være én av årsakene til den kolossale svikten. Dertil kommer at politikere og journalister ofte bor i gode boligområder, sender barna sine på skoler med et bestemt elevgrunnlag og ferdes i miljøer der konsekvensene av innvandringspolitikken sjelden merkes.

Fornektelsen er billig for dem – og dyr for alle andre.

Det var faktisk den forklaringen Zetlands sjefredaktør Lea Korsgaard gav da hun tok avstand fra «en ganske virkelighetsfjern holdning til konsekvensene av økende innvandring».

Korsgaard legger seg her ut både med sitt eget miljø og Zetlands lesere, som antakelig er langt mer venstreorienterte og liberale enn selv Politikens lesere.

Hun skal ha takk for sin oppsiktsvekkende klare tale og for å innrømme sin sene erkjennelse, selv om handling naturligvis skal følge erkjennelsen, ellers er den bare ord, en privat mentalitetsjustering eller ritualisert botsgang uten konsekvenser.

En kronglete vei

Veien fra fornektelse til erkjennelse er lang, for den går tvers gjennom inngrodde interesser: politisk identitet, faglig selvforståelse og sosial status i egne kretser.

Før politikere og journalister tør å gjennomføre den vandringen, skal vi ikke regne med å få annet enn de sedvanlige løgnene og forvrengningene om innvandring og islam.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.