Den britiske utdanningsministeren Lucy Powell mener at skolene prioritering av faglig læring har ført til at én million unge sliter.

Nå går Powell til angrep mot sin forgjenger Michael Goves løsninger, samtidig som hun signaliserer planer om store endringer i læreplanen.

I en kommentar i The Times skrev Powell at skolene var fanget i en «tvangstrøye» der de ble tvunget til å prioritere utelukkende akademiske fag som engelsk, naturfag og historie, noe som hadde ført til at millioner av barn gang på gang ble stemplet som «mislykkede».

Én million. Det er antallet unge fra utdanningssystemet som Michael Gove ledet, og som nå står utenfor utdanningssystemet, uten arbeid og uten opplæring. Det er ingen tilfeldighet – det er en konsekvens. Det er hans arv.

Powell har til hensikt å ta et «nytt blikk på hva vi lærer barna våre, og om vi ruster dem for livet som venter dem». Ved å endre pensum, etter en rapport ledet av professor Becky Francis, vil hun reversere Michael Goves utdanningsreformer.

Blant rapportens anbefalinger er at tenåringer tar færre GCSE-eksamener fordi man frykter at de blir altfor stresset og at de lærer seg stoffet med tanke på eksamen i stedet for å forstå faget.

Det antas at Powell vil gå enda lenger i å gi barn muligheten til å konsentrere seg om mer tekniske fag i en tidligere alder. Som hun selv skrev:

Vi kan ikke lenger se bort fra at altfor mange [barn] blir hengende etter eller mister motivasjonen på grunn av et utdanningssystem som har blitt altfor ensidig.

Vi kan heller ikke se bort fra den moderne økonomien eller samfunnets krav om å ta et nytt blikk på hva vi lærer barna våre, og om vi ruster dem for livet som venter dem.

En standardisert tilnærming passer rett og slett ikke for alle barn. For noen har den blitt en tvangstrøye. En tvangstrøye som har ført til at altfor mange blir stemplet som mislykkede – gang på gang – i stedet for å kunne realisere sitt potensial.

Hvis skoleelever ikke klarer å lære noe, så kan det selvsagt skyldes manglende evne og/eller vilje hos barna. Det kan dog også skyldes elendige skoler og dårlige lærere, som mange europeiske land (inkludert Norge) sliter med.

Da havner disse unge menneskene som skal sikre framtiden som såkalte NEETs: Not in Education, Employment, or Training.

Powell hevder at forslagene hennes ikke var et «angrep på ambisjonene», og at det ikke vil senke standardene, heller tvert imot.

Men mange i utdanningsmiljøet mener noe annet. De gir Gove æren for å ha hevet standardene på britiske skoler.

De konservative på sin side hevder at det er Labours skatteøkninger – og ikke reformene til Gove – som er årsaken til den økende arbeidsledigheten blant unge.

Neil O’Brien er skyggeminister for politisk utvikling, og sier det slik:

«Labour arvet en ungdomsledighet som lå under gjennomsnittet i eurosonen. Men de fikk den til å skyte i været med massive skatteøkninger og mer regulering. Lucy Powell legger skylden på Michael Gove for dette. De lever i en fantasiverden.»

Laura Trott, skyggeminister for utdanning, er heller ingen optimist, men mener at skolesystemet ikke kan tildeles hele ansvaret:

«Økningen i antall barn som er NEET, tilskrives utelukkende utdanningssystemet. Dette er helt klart tull. Økningen har falt sammen med massive kostnadsøkninger ved å ansette unge mennesker og manglende reformer av insentivene for å gå over på trygdeytelser. De siste økningene i ungdomsledigheten er ikke et problem forårsaket av utdanningssystemet.»

Powell har klassiske sosialdemokratiske forklaringer og løsningsforslag.

I de fleste andre sammenhenger kommuniserer vi ikke, formidler ikke ideer, driver ikke forretninger og jobber ikke engang med penn og papir. Vi snakker, vi holder presentasjoner, vi utarbeider prosjektplaner, designer, samarbeider og eksperimenterer.

Likevel er det kun eksamener med penn og papir som dominerer. Ikke rart at arbeidsgivere sier at vi unge ikke er klare for arbeidslivet. Overgangen fra klasserommet til arbeidslivet er rett og slett for stor.

For å løse dette må vi være dristige. Det krever at vi fortsetter å heve standardene for alt vi gjør innenfor akademiske, tekniske og kreative retninger, sammen med våre hardtarbeidende lærere. Samtidig må vi utvide ambisjonene for utdanningen, slik at den fungerer for hvert eneste barn.

Dette innebærer å gi flere barn et pass til suksess, uansett hva de brenner for, og, ja, å skape yrkesfaglige alternativer av høy kvalitet – ikke som et andreklasses valg, men med like stor anseelse.

For det første: På de aller fleste områder styres Storbritannia (og resten av Europa) mot en shortcut mot undergangen. Europeere skattes ihjel, og gidder ikke lenger få barn. Powell vil gi britiske barn muligheter, skriver hun. Men disse barna er en utdøende rase.

Industrien dør ut på grunn av reguleringer og klimahysteri. Energisystemet er rasert. Forsvaret er en ren vits, likevel truer man Moskva. Å henge opp nasjonens flagg skal forbys. Og masseinnvandringen fortsetter uten politisk motstand.

Powells oppfordring til yrkesfaglig utdannelse er ikke dum. Man må bare velge riktig yrkesfag. Elektrikere og rørleggere er fortsatt ikke overtatt av kunstig intelligens eller polakker.

Men man bør beholde en viss form for akademia. Det trengs dog en opprydning: Kjønnsforskere og sosionomer, hvem trenger egentlig slike? Klassiske fag, som historie, filosofi, matematikk, fysikk og økonomi har en merkbar effekt.

Nok en gang ser sosialismen ut til å rasere Europa. Men det finnes håp. Folkets mening er i endring, og dette gjelder særlig blant ungdommen, som faktisk er fremtiden.

Vår generasjon, vi som er 50-70 år gamle,  bør egentlig bare føle skam.