Mange kommuner «roper nå varsko», fordi flyktningene forsvinner så snart boplikten på fem år er over.

Fafo-forsker Ida Kjeøy foreslår at staten bør vurdere hvilke kommuner som i det hele tatt skal få lov til å bosette flyktninger, skriver Klassekampen.

Det er et slags forsøk på å løse et problem som myndighetene selv har skapt, men det forholder seg ikke til hvorfor problemet finnes i utgangspunktet.

Norsk bosettingspolitikk overfor flytninger bygger på prinsippet om «spredt og styrt bosetting», sist slått fast i Integreringsmeldingen fra 2024. Poenget er at ingen kommune, og aller minst Oslo, skal ta det meste av innvandringen. IMDi fordeler flyktningene ut fra kvoter, ikke ut fra hvor det finnes arbeidsplasser, videregående skoler eller et eksisterende landsmannsmiljø. Kommunene får integreringstilskudd i fem år for å ta imot, penger de færreste små kommuner takker nei til, uansett hvor lite realistisk det er at bosettingen faktisk blir varig.

Resultatet er forutsigbart, og tallene bekrefter det. Ifølge Fafo-rapporten finnes det norske kommuner der ingen bosatte flyktninger noensinne er blitt boende. I Tana kommune i Finnmark har «flesteparten» av flyktningene flyttet etter at boplikten løp ut, ifølge ordfører Jon Erland Balto (Sp). Han peker på det opplagte:

«Det er naturlig at folk med samme opphav søker seg sammen.»

Og hvor søker de seg? SSBs egne tall er entydige. Blant flyktninger som flytter innenlands i løpet av et år, flytter omtrent hver fjerde person til Oslo. Av flyktningene i Oslo som har bodd i Norge i fem år eller mer, har 42 prosent flyttet dit fra sin opprinnelige bosettingskommune. Oslo er, ifølge SSB, fylket med landets desidert størst innflytting av flyktninger. Resultatet ser vi i befolkningsstatistikken: Innvandrere utgjør 26,5 prosent av Oslos befolkning, mot 17,3 prosent nasjonalt – og i bydeler som Stovner er andelen oppe i 53 prosent.

Med andre ord: Uansett hvor stat og IMDi bestemmer at flyktningene skal bo de første fem årene, ender svært mange opp akkurat der spredningspolitikken var ment å hindre at de samlet seg. Politikken utsetter bare konsentrasjonen, den forhindrer den ikke.

Samtidig er selve tilskuddsordningen underfinansiert. Beregningsutvalget har to år på rad dokumentert at integreringstilskuddet bare dekker 90,1 prosent av kommunenes faktiske utgifter, og for 2026 er satsen holdt uendret. Kommunene sitter altså igjen med regningen for en bosetting de færreste flyktninger selv ønsket, i påvente av at de flytter dit de egentlig ville vært fra første stund.

Ordet «flyktning» brukes kun fordi det er det ordet som er brukt i embetsverket. De fleste vet at det ikke dreier seg om reelle flyktninger, men om økonomiske migranter.

Fafo-forskeren har rett i at «å nekte flyktninger å flytte, løser ikke det underliggende problemet». Men løsningen er ikke flere unntak, mer skreddersøm eller enda et forskningsprosjekt om hvorfor folk søker fellesskap med sine egne. Løsningen er å innrømme at spredt bosetting som prinsipp har spilt fallitt, som det meste annet i den norske innvandringspolitikken. Den koster kommunene dyrt, den gir ikke varig bosetting der staten bestemmer, og den utsetter bare den konsentrasjonen den var ment å forhindre.

To tredeler blir riktignok boende der de først plasseres, ifølge Fafo – men det sier lite når den siste tredelen systematisk trekker mot de samme få stedene, og når kommuner som Tana i praksis fungerer som midlertidige mellomstasjoner betalt av staten.

Kjøp boken på Document Forlag