Overlege Stig S. Frøland ble igår korrigert av en ung doktorgradskandidat fra Harvard Law School for sin kritikk av Wangari Maathais aids-syn. Kristin B. Sandvik forklarte hvorfor afrikanere kan få seg til å hevde at aids er et biologisk våpen mot den svarte rase. Hun ramset opp en rekke faktorer som forklarer hvorfor noen kan mene noe slikt.
Frøland er oppe i årene. Han har sett en del i sitt liv. Jeg tror han også er faglig på høyden. Kanskje er det summen av erfaring og viten som gjør at han reagerer så sterkt over påstander om at aids er en plantet sykdom.
Er vi på vei tilbake mot middelalderen? I de dager hadde man slike oppfatninger av sykdom.
Arte TV hadde igår tema-kveld om USA. En professor sa at det er forunderlig å registrere at begreper som ondt og godt har kommet til heder og verdighet. I sammenhengen tro og relgion. Han spurte forundret seg selv: vi er ikke lenger i ratios verden, men troens, som i middelalderen.
Skal vi også oppleve vekkelser, hysteri, og irrasjonalitet i full blomst? Gjør vi ikke det allerede? I islam er det akutt og manifest, og vi er på god vei.
Det slo meg forleden at mange av de begreper vi idag bruker refererer til tro og religion. Men det skjer med ryggen til. Den norske offentlighet står fortsatt med ryggen til religionen. Om ikke avkristnet, så avmattet, blek. Det gjør at det er en rekke fenomener vi ikke forstår.
Vi diagnostiserer fenomener som er politiske i sin natur. Algerieren som prøvde å styrte flyet mellom Narvik og Bodø 29. september. Asylsøkeren som gikk til psykiater på Diakonhjemmet i Oslo, og hadde med seg pistol. Trikke-Ramboen ved Bislet. Dobbeltdrapsmannen på Valdres-bussen. Dobbeltdrapet i Linköping, som de nå setter i sammenheng med “fremmede kulturer”, trolig islam.
Når noe slikt skjer, kommer bortforklaringene og isolering av selve hendelsen. Som flygeren sier til Aftenposten igår: jeg prøver å unnlate å tenke på gjerningsmannen.
Den liberale elite er ute og kommer med narrativer, med fortellinger som skal forklare hvorfor slike ting skjer. Psykiatrien, krigen i hjemlandet, personlige problemer. Den globale verden, at vi ikke kan mure oss inne. Noe av dette er riktig. Men ingen våger å komme med narrativen fra norsk synspunkt. Den norske historien. Hva er den? Den er for det første det opplagte poeng at Norge har fått mange nye innbyggere, og en del av dem har tydelig et høyt voldspotensial. Langt ut over det vi er vant til. Hva gjør vi med det? Her kommer det ubehagelige spørsmålet inn: hvem er min neste? Det er ingen som våger å begynne en rangering og si: vi må prioritere de Norge trenger, vi må hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Hva med de som faller utenfor, ikke greier seg selv? De sprøytenarkomane har politikerne latt dø i hopetall i mange år. Det er ingen grunn til å tro at problematiske asylsøkere vil bli behandlet stort bedre. Til det krever de altfor store ressurser. Det er heller et spørsmål om symbolpolitikk. Å si de riktige tingene.
Slik utvikler det seg to offentligheter: en full av fraser, og en blant vanlige mennesker. Det er ikke bra.
En gjeng ungdommer gikk forrige dagen amok på Sogn videregående, hvor det går 1.600 elever. Han ble jaget og slått til blods med balltre. En lærer som var vitne ville ikke ha navnet i avisen. En effekt av fritt skolevalg kan bli at man får skoler hvor “normale” elever ikke vil gå. Det hørte jeg om i Tyskland: tyrkiske foreldre som er ambisiøse på barnas vegne, tar dem ut av skoler hvor det er for mange tyrkere og sender dem til “tyske” skoler.
Det er en sammenheng mellom fortregningen av trikke-Ramboer i Norge, og Maathais uttalelser? Hvilken? Fordi det finnes en verden der ute, hvor slike forestillinger ikke er så uvanlige. Ville det ikke være mer naturlig å belyse fenomenet, enn å unnskylde at hun “sår hatets frø”, som Frøland korrekt uttrykker det.
Et par eksempler: I Nigeria har det pågått et vaksinasjonsprogram mot kopper som muslimske ledere fikk stanset. De spredte ryktet om at det var en vaksine for å hindre muslimer å føde guttebarn. Programmet stanset, og koppen dukket opp igjen. Det er nå gjenopptatt etter mye strev.
I et program om fattige på den indiske landsbygda, sto muslimske kvinner og fortalte for BBC at de ikke ville la seg vaksinere for det var et program for å hindre at det ble flere muslimer. Noen har fortalt disse stakkars menneskene hva de skal tro.
Det er en slik verden vi lever i. Når skal vi begynne å snakke om den slik den er?