Inngangen til påske­høy­tiden ble i år for en stakket stund preget av terror­angrepet i Drottning­gatan i Stock­holm om etter­middagen fredag 7. april. Jihadisten og IS-sympatisøren Rakhmat Akilov, en utvist asyl­søker fra Usbek­istan, meide ned og drepte den 11 år gamle Ebba Åkerlund, den 31 år gamle Maïlys Derey­maeker, den 41 år gamle Chris Bevington og den 69 år gamle Lena Berglund, og skadet femten andre, hvorav ni alvorlig.

Snaut to uker etterpå kan vi fastslå at blod­badet alle­rede er ferdig mentalt fordøyd og ute av den offentlige hukom­melsen. Om man behøver en indika­sjon på dette, kan man f.eks. telle hvor mange ganger pr. dag Akilov er blitt nevnt med navn i norske medier den første uken etter at navnet hans ble kjent.

Nå som hverdagen begynner igjen, og påske­ferien for de aller flestes ved­kom­mende har ut­slett­et de siste minnene om Stockholm-terroren (du hadde kanskje glemt den selv alt?), er tiden igjen inne for den daglige hjerne­vask, som er så formi­dabel at knapt noen er upå­virket av den.

Det er nemlig blitt varmere i været ved Middel­havet, og menneske­tra­fikken mellom Libya og Italia har tatt seg opp igjen for fullt. Men når VG for­teller all­menn­heten om saken, er det ingen­ting ved avisens omtale som vitner om at Europa er gjen­stand for en invasjon, selv om bildene viser tropper av høyst vitale menn i ung, militært inter­essant alder, uten forut­set­ninger for å bidra konstruk­tivt til et avansert, sivili­sert kunn­skaps­samfunn.

Til tross for at personene det er tale om, i de aller fleste til­fel­lene ikke har reist fra hverken krig, sult eller for­følg­else, og til tross for at det er et offi­sielt faktum at det for det meste handler om økonom­iske mig­ran­ter som er fysisk robuste og har evne til å betale for en lang reise, er Camilla Huuses artikkel over­strødd med ordet «flykt­ninger». Det er en rednings­arbeiders syns­vinkel som blir stående uten andre per­spek­tiver. På­min­nelsene om at disse invasjons­styrkene angivelig består av flykt­ninger, er så tall­rike at selv demente får dem med seg.

Et av de viktigste elementene i stakkars­lig­gjør­ingen av personene som i virke­lig­heten utgjør en eksisten­siell trussel, er dvelingen ved dem som dør under ferden. Middel­havet er en grav­plass, får vi høre allerede i over­skriften. Teksten for­teller om en død gutt på åtte år, og et av bildene viser deler av en død kropp i vannet.

Hele vinklingen reiser en rekke spørsmål. Er det ingen presse­folk som finner det bitte litt truende at så mange mennesker er så oppsatt på å slå seg ned i våre hjem­land at de risikerer livet for å klare det? Mon tro om de ikke vil risikere livet for å bli værende også? Eller om deres etter­kommere vil risikere livet for å erobre større eller mindre deler av et terri­torium som ikke er deres eget?

Og hvorfor er det plutselig så viktig å vise bilder av døde mennesker igjen?

Det er ingen tvil om at det i dramaene som utspiller seg i og rundt Europa finnes døde av klasse A og døde av klasse B. For mens ingen hadde inter­esse av å formidle bildene av lille Ebba Åkerlund, som ble sønder­revet av Rakhmat Akilovs morder­iske laste­bil­ferd, er døds­ofre for Middel­havets migrant­trafikk godt billed­stoff. Hvorfor viser VG den døde kroppen flytende i Middel­havet, men ikke lille Ebbas sønder­revne kropp?

Når de muslimske terror­istene myrder oss, er masse­kommu­nika­sjonens menn og kvinner snare med å minne oss om at antall døds­ofre er mye lavere enn antall omkomne i tra­fikken. Når det gjelder islam­istisk terror, finnes det nemlig en moralsk ekvi­valens med ulykker: Det er liten risiko for at man skal dø av islam­istisk terror sammen­lignet med bil­ulykker.

Men når Middel­havet er grav­plass for virke­lige trafikk­drepte, fore­kommer det ingen relativ­isering av antallet, selv om man godt kan si de er få når man tar omfanget av tra­fikken i betrakt­ning. Vi blir opplært til å leve oss inn i rednings­mann­skapenes følelser. Men du vil aldri få se noe intervju med personene som tok opp de triste levningene etter Ebba Åkerlund fra asfalten i Drottning­gatan.

Vi har med andre ord ikke bare å gjøre med døde i klasse A og B: Vi har å gjøre med omkomne i serie A og drepte i serie B. De andres ulykkes­ofre er mer verdt enn våre egne drapsofre.

Denne dobbelt­standarden og selektive hukommelsen på egen bekostning er et resultat av en mani­pulasjon som pågår fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden.

La oss gjøre det tanke­eksperi­ment at et europeisk sjø­forsvar senket en migrant­båt med tjue personer om bord og drepte alle sammen. En slik handling ville ha avsted­kommet massive, høy­lytte protester i alle land, til tross for at det ikke ville ha gjort noe nevne­verdig utslag på druknings­stati­stikken. Aldri i verden om det ville ha blitt relativ­isert. Aldri i verden om det ville ha blitt glemt like raskt som terroren i Stockholm.

Utslagene av dobbelt­moralen er groteske. Til Expressen sier Sveriges tidligere stats­minister Fredrik Reinfeldt at lille Ebba er «prisen for det åpne samfunnet». En pris som han åpenbart synes det er verdt å betale.

Det er i bunn og grunn greit for Reinfeldt at noen av hans egne borgere, elleve år gamle jenter inkludert, dør en grusom død for at utlendinger skal ha rett til å bosette seg i våre land. Han ofrer noen andre for sin egen ideologi.

På nesten alle andre steder i tid og rom enn i de siste femti årenes Vest-Europa, ville dette ha vært ansett som klart mer umoralsk enn å senke en båt med fremmede migranter i forsvaret av eget territorium. I denne mest selv­ut­slett­ende av alle sivilisa­sjoner unnlater vi å ta innover oss de andres ondskap, mens vi feller en hard dom over noe som kunne ha vært et utslag av egen selv­opp­hold­elses­drift.

Dette er mulig dels fordi vi har glemt historien, og dels fordi vi blir villedet fra morgen til kveld.

Den som ikke vedlike­holder minnene om fortiden, klarer heller ikke å fore­stille seg en fremtid. Ei heller blir det mulig å se nåtiden i lys av en historisk måle­stokk. Til­værel­sen om­gjøres til en hukommel­ses­løs evig nåtid, hvor de arme, rot­løse indi­videne gjøres til hyper-emosjon­elle kaste­baller.

Der står vi i dag, og derfor har ikke offent­lig­heten noen klar fore­still­ing om virke­lig­heten. Den sløver i komfort­sonen av brød og sirkus, og i fravær av reell sam­funn­sånd lar den seg ikke affisere av at noen med­borgere måtte gi tapt for terroren i livets lotteri.