Raumnes, lokalavisen for Nes på Romerike, skrev i går om et nytt bofellesskap for fem unge afghanere, som formodentlig enten er asylsøkere eller innvilget asyl i Norge. Foruten selve boligen er det snakk om stor ressursbruk for å ta seg av de fem afghanerne:

Bofellesskapet skal ha seks ansatte på heltid, i tillegg er det tre faste helgestillinger og ekstravakter. De ansatte har en viktig jobb. De skal sørge for at det blir et koselig hjem for de fem guttene som flytter inn, og hjelpe de til å forstå det norske samfunnet og bli en del av det.

Tall fra UDI viser at vertskommuner for asylanter årlig mottar ca. en halv million kroner pr. person, hvilket skulle bety at det ble brukt omlag en milliard kroner på de ca. 2000 afghanske asylsøkerne som kom til Norge i 2009.

Men 2,5 millioner kroner kan umulig være nok til å finansiere den betydelige innsatsen det her er tale om, og dette er langt fra det eneste bofellesskapet i sitt slag. Hva er den reelle prislappen for de unge afghanske asylantenes opphold i Norge?

Og er det fremfor alt rett å bruke så mye penger på personer som, tatt i betraktning hvordan de trolig er kommet til Europa, sannsynligvis hører til de mest ressurssterke i sitt hjemland?

Det å se nyheter i sammenheng gir av og til grunn til ettertanke. En annen lokalavis i Akershus, Romerikes blad, forteller samme dag om en 86 år gammel kvinne – et par-tre mils kjøretur fra afghanernes bofellesskap – som har hatt flere hjerneblødninger, er dårlig til beins og har dårlig syn og hørsel, men som kommunen ikke vil gi sykehjemsplass.

Hvordan kan man forsvare dette store avviket i omsorg?