På morgensiden kommer nyheten om at Maria Amelia ikke vil få karantene i utlandet. Hun kan med en gang søke om arbeidstillatelse fra Russland. Hennes advokat Brynjulf Risnes sier det ikke har noenting med Amelies sak å gjøre, og at det faktisk representerer en forverring av hennes situasjon.

Hvis Risnes fortsetter i samme spor vil han raskt forspille sin klients goodwill. Hans reaksjon var komplett uforståelig. Regjeringen har kommet Amelie i møte, og myket opp reglene, og for det blir den møtt med en uforstående avvisning.

Det styrker mistanken om at saken egentlig ikke gjelder Amelie. Hun var bare en prøveballong. Saken er de papirløse, eller illegale, som det finnes noen titusen av. Det er disse som skal legaliseres og gis amnesti.

Med justeringen legger regjeringen seg på arbeidsinnvandringslinjen, og det er et nederlag for papirløse-saken. Det er feil spor. De vil ha saken over i asylsporet.

Men da gaper papirløse-kampanjen for høyt. Statsminister Jens Stoltenberg må hurtig ha sett hva dette dreier seg om, fellen som var stilt opp for ham, og derfor gikk han så sterkt ut som han gjorde.

Den som oppholder seg ulovlig i Norge i flere år, vil bli utvist. Normalt med karantene. Men så gjør man et unntak i Amelies og tilsvarendes tilfelle. Dvs. for de ressurssterke. De får komme tilbake. Men de må ut først. Dette er regjeringens garanti for at man ikke sitter med kniven på strupen, man kan ta den tid man trenger, man kan også trenere eller avvise de man ikke vil ha tilbake.

Det er det handlingsrommet regjeringen føler den må ha. Men ikke SV og de papirløses kampanje. De vil ha amnesti og køhopping, dvs. fri bane.

Regjeringens oppmykning og Risnes reaksjon ga en avklaring. Nå kan man tydelig se hvor frontene går. SV står for en politikk som er det diamentralt motsatte av Arbeiderpartiets.