Hans Rustad Bak synet på Irak, konflikten Israel/palestinere og Midtøstens problemer, ligger divergerende oppfatninger. Det er viktig at de kommer frem i lyset. Kort: Noen mener problemene er skapt av kolonimaktene, og holdes i live av USAs interessepolitikk og Israels okkupasjon.
Disse finner begrunnelse i Edward Saids bok “Orientalism”; bildet av arabere og Midtøsten er skapt av Vesten. Mot det står en oppfatning av “arabisme”, som både kristne og muslimer kan delta i. En politisk/kulturell transnasjonal -isme, som styrker selvrespekt/identitet. USA er bare ute etter å sikre sine interesser, Israel er et fremmedlegme i regionen.
Mot dette står en oppfatning av at Midtøstens problemer er skapt av “dem” selv. “De” er korrupte, sedate herskere som har brukt kolonialismen som unnskyldning og Israel som lynavleder og påskudd.
The game is up. Dette skuespillet er nå slutt. Det knaker i sammenføyningene i landene, fremfor alt skyldes det demografi. De enorme ungdomskullene vil helst emigrere. De ser ikke noe fremtid hjememm.
Inn på scenen kommer USA, og inntar Bagdad. Det setter kulene i bevegelse.
Det er ikke Bush og neocons sin fortjeneste at det skjer noe på grasrota i Libanon, Irak og Egypt. Det skyldes årtiers manglende utvikling. 24 år med Mubarak er nok. Det mener både liberale og Det musliske brorskap. De stiller samme krav.
Men det pussige her: det alderdommelige blame the West-synet har mange forkjempere i Vesten. En av dem er Juan Cole, skriver Ephraim Karsh i the New Republic.
Cole er historieprofessor ved University of Michigan. Han skriver bloggen Informed Comment; www.juancole.com, som har vært kåret til USAs beste.
Cole leser arabisk. Han siterer ofte fra arabiske aviser. Med sin faglige bakgrunn har han fått stor oppmerksomhet i mediene. Bloggen likeså. Men Karsh mener Cole henger fast i de gamle forestillingene om skurk/helt.
There has been no real discussion of the veracity of this blame-the-West hypothesis since it was spelled out in the mid-’30s, and the handful of scholars who dared to broach the subject were viciously attacked and marginalized. The eminent British historian Elie Kedourie was even denied a doctorate at Oxford University for having refused to revise his dissertation to conform with this dogma. When Kedourie later led the assault on the blame-the-West thesis, the denizens of Middle East studies shunned him.
Yet it is the inculcation of this misguided dogma in generations of students that prevented the anticipation of the September 11 attacks and has subsequently held back a correct prognosis of their root causes. Blaming the victim for its misfortune, most Arabists portray September 11 as a response to an arrogant and self-serving U.S. foreign policy by a fringe extremist group whose violent interpretation of Islam has little to do with the actual spirit and teachings of this religion. Ignoring centuries of Islamic jihads against those deemed infidels and the deeply illiberal elements of Islam, Cole claims, “Radical Islamism was first provoked to terrorism in Egypt precisely by the arrogance of British power there, beginning a genealogy of violence that leads through Ayman al-Zawahiri directly to September 11, 2001.” Were U.S. policy to become more attuned to Muslim sensibilities, Cole and his fellow Arabists imply, Islamic militants would be discredited and the ticking bomb, so to speak, would be defused.
Noen tar forferdelig feil. Det er snakk om to helt forskjellige syn. Ligger årsakene i Vestens kolonipolitikk og den etterfølgende “kolonisering” av palestinernes områder, fordi palestinerne måtte betale for mordet på jødene i Europa? Eller ligger problemene på det politisk-institusjonelle plan, mangelen på økonomisk utvikling, en tradisjon som nekter å omstille seg til modernitet, og hater Israel som symbol.
Karsh mener det siste. Han mener antisemittismen ikke er noe importert. Den var til stede allerede fra Muhammeds tid, fordi jødene ikke tok imot hans lære.
En detalj for norske øyne: Egypterne laget en utstilling i det nye biblioteket i Alexandria, det som Snøhetta har tegnet. Der ble jødedommen illustrert med en Torah-rull og en utgave av Protokollene!
Cole glibly claims, “[T]o any extent that contemporary Muslims have a problem with Jews, it is largely driven by what they see as injustices done by Zionists to the Palestinians.” Such ahistorical analysis ignores a deep anti-Jewish bigotry that dates to Islam’s earliest days and reflects the prophet Muhammad’s outrage over the rejection of his religious message by the contemporary Jewish community. To his credit, Cole criticized the Egyptian government’s 2002 decision to air a TV serial based on The Protocols of the Elders of Zion, a virulent anti-Semitic tract fabricated by the Russian secret police at the turn of the twentieth century that alleges an organized Jewish conspiracy to achieve world domination. But the line of argument he uses repeats the same ahistorical belief that the Protocols are a recent alien import to Arab societies that “had no particular resonances in the Muslim world (outside a few radical Muslim cliques) until the past couple of decades.”
Karsh kritiserer også Cole for å bruke neocons som stikkord for jødisk nettverk. Det er ikke tvil om at noen på venstresiden har brukt neocons som stikkord for “jøder”. Men høyreorienterte i USA har også visst å bruke anklagen om antisemittisme som et politisk våpen. Det er sammenheng og tendens som er utslagsgivende. Det er legitimt å hevde at ønske om a Grand Design for Midtøsten, som løser staten Israels sikkerhetsproblem, har ligget bak Irak-invasjonen. Det er heller ikke illegitimt å nevne at flere av “arkitektene” har vært jøder. Noe annet er å si at Israel styrer Washington, eller at jøder opptrer først og fremst som jøder, uavhengig av statsborgerskap.
Jeg leste Juan Cole jevnlig for en tid tilbake. Jeg støtte på en formulering som jeg fant støtende: Han skrev om Mujahedin Khalq, den iranske motstandshæren, som ble Saddams livgarde, med egne baser i Irak. Cole synes det var svakt av USA ikke å utlevere dem til Iran. Det ville man vunnet stort på. Han nevnte ikke med ett ord at det ville betydd tortur og død for mange mennesker.
JUAN COLE’S BAD BLOG.
Dear Diary
by Efraim Karsh (krever sub)
