Den 17 år gamle eritreiske migranten Filmon Abraham arbeider med innhøsting av poteter i Grunertshofen utenfor Fürstenfeldbruck i Tyskland den 22. september 2015. Foto: Michaela Rehle / Reuters / Scanpix.

Ifølge en studie som institutt for arbeids­markeds- og yrkeslivs­forskning ved høyskolen i Coburg har gjort for den tyske sosial­økonomiske tenketanken Bertelsmann-stiftelsen, kommer Tyskland i tiden frem til 2060 trenge 260.000 arbeids­innvandrere pr. år for å dekke den tyske økonomiens behov.

Det melder en rekke tyske medier, blant andre Der Spiegel og Deutsche Welle.

Studien anslår en årlig arbeids­innvandring fra andre EU-land på 114.000 personer, og dermed måtte 146.000 arbeids­innvandrere komme til Tyskland fra land utenfor EU. Det tilsvarer henholdsvis omlag fire og seks millioner innvandrere fra EU og utenfra EU i tiden frem til 2060.

Potensialet for innvandring fra andre EU-land er begrenset på grunn av demografiske faktorer som ikke er svært forskjellige fra Tysklands, fremfor alt det lave antallet barnefødsler i unionen. Også en antatt økonomisk og sosial konvergens mellom EU-statene forventes å redusere potensialet for intern EU-migrasjon.

Det er tvingende nødvendig å styre tilstrømningen til Tyskland bedre, heter det i studien. Erfaringene med migrasjonen utenfra EU de senere årene er at en altfor lav andel av migrantene kommer i arbeid.

Bertelsmann-stiftelsen ønsker derfor lovendringer som gjør det mer attraktivt for høyt kvalifiserte personer utenfor EU å innvandre til Tyskland.

Det ville ikke være første gang landet prøver noe slikt. Christopher Caldwell skriver i «Betraktninger over revolusjonen i Europa» om et lignende initiativ for en tjue års tid siden:

Med noen unntak, som disse britiske legene, har ikke Europa vært i stand til å tiltrekke seg den typen høyt kvalifisert arbeidskraft som kan sette fart i en økonomi. Tyskland prøvde sin egen versjon av immigration choisie tidlig i Gerhard Schröders regjeringstid. Landet lanserte et «grønt kort»-program for IT-folk fra India og andre steder, og gav disse opptil fem års oppholds­tillatelse. Det var totalt mislykket. Av de 20.000 grønne kortene som ble tilbudt, ble det søkt om mindre enn halvparten. Noen la skylden på sneverheten i programmet, blant disse også innvandrerne selv. Tyskland lot ikke nykommerne ta med seg familien, ei heller ble de forespeilet en vei i retning statsborgerskap. Andre klandret det fiendtlige budskapet som ble lagt ut sammen med velkommen­matten. Det var på den tiden delstaten Nordrhein-Westfalens kristelig-demokratiske guvernør Jürgen Rüttgers serverte den uforglemmelige spydigheten om at det Tyskland trengte, var «Kinder statt Inder» – flere barn, ikke flere indere.

Det norske Utlendings­direktoratet (UDI) har tidligere meddelt at ordninger for innvandring av spesialist­arbeidere har vært misbrukt til å smugle inn mennesker som i realiteten var lavt kvalifiserte.

En tiltakspakke fra Ungarns regjering med sikte på å øke antall barnefødsler der til lands, fikk nylig Sveriges sosialminister til å gjøre en dårlig skjult hentydning til Hitler-Tyskland.

Vitalitet er altså i våre dager å sammenligne med nazisme. Det er et åpent spørsmål om Vest-Europa er intelligent nok til å redde seg selv.

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.