Nina Hjerpset-Østlie På bakgrunn av de enorme utgiftene Norge har pådratt seg i forbindelse med den historisk høye innvandringen og kravene den har medført om fremtidige statlige utbetalinger, er det grunn til å rette oppmerksomheten mot det pågående arbeidet for å innskrive såkalte velferdsrettigheter – økonomiske-, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) – i Grunnloven til jubileet i 2014.
Stortingets presidentskap besluttet i 2009 å nedsette et utvalg for å utarbeide en revisjon av Grunnloven i den hensikt å styrke «sentrale menneskerettigheter»s stilling i vår forfatning. I norsk rett står Grunnloven over annen lovgiving, hvilket betyr at domstolen i ytterste konsekvens kan sette loven til side dersom den kommer i strid med Grunnloven. Menneskerettsutvalget, ledet av nå avdøde Inge Lønning, har avgitt innstilling om å skrive ØSK inn i Grunnloven. Dette er problematisk på flere måter.
Menneskerettighetserklæringens første 21 artikler uttrykker de klassiske vestlige verdier som frihet, likhet for loven, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe, de er velavgrensede og kan med god rett kalles universielle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kalles frihetsrettigheter eller negative rettigheter, fordi det handler hva man ikke skal gjøre overfor andre.
Imidlertid slutter ikke erklæringen der. Artiklene 22–27 omhandler alt det som mennesker angivelig trenger for å leve et godt liv. FN lister opp retten til sosial trygghet, en levestandard som inkluderer mat, klær, bolig, god helse, gratis undervisning, rett til arbeid, begrenset arbeidstid, betalt ferie, rett til å nyte kunst, adgang til vitenskapelige fremskritt, trygghet ved arbeidsledighet, sykdom og alderdom.
Det lyder unektelig bra, men disse rettighetene har reelt sett en helt annen funksjon enn de klassiske frihetsrettighetene definert i de 21 første artiklene. Totalt sett ligner artiklene 22–27 en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre – og ikke minst: De kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. Ettersom den slags rettigheter legger en direkte forpliktelse på andre, kalles de positive rettigheter eller velferdsrettigheter. Det avhenger i praksis alltid av velstandsnivået, og nettopp derfor er de aktuelle artiklene i FNs universielle MR-erklæring ikke universielle i det hele tatt. FNs erklæring sier da heller ikke noe om hvor eller hvem midlene som trengs skal komme fra.
Men dersom Lønning-utvalgets innstilling tas til følge, vil vår egen grunnlov definitivt si noe om hvem som plikter å fremskaffe midlene: Det er den norske stat og dermed norske skattebetalere. Mangel på slike midler vil dermed utgjøre et grunnlovsbrudd.
Utvalgets innstilling har fått stor støtte i det politiske Norge, og Lønning selv avfeide enhver kritikk om at innskrivingen av velferdsrettigheter vil føre til en økt rettsliggjøring av samfunnet og innskrenke det politiske handlingsrommet.
I et intervju med Minerva uttalte Lønning følgende:
– Retten til arbeid og retten til et sunt livsmiljø finnes allerede i dagens § 110, men bestemmelsene er utformet som pålegg til statens myndigheter mer enn som en rettighet for den enkelte. Frykten for rettsliggjøring, at domstolene skal begynne å overprøve statsbudsjettet, er ubegrunnet. Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden.
Men hva skulle hindre advokater i å gjøre det hvis/når økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter først er skrevet inn i Grunnloven? I Danmark er det allerede tilfelle, i forbindelse med innstramninger av landets sosialbudsjett: En utenlandsk statsborger som mente han mottok for lave velferdsytelser, saksøkte Egedal kommune for brudd på internasjonale konvensjoner og den danske grunnloven.
Menneskerettsutvalget går inn for grunnlovsfesting av en rekke rettigheter, blant dem retten til å søke asyl, retten til utdanning og retten til en tilfredsstillende levestandard.
Disse rettighetene er allerede nedfelt i internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge, og har således forrang foran norsk lov i tilfeller der lovverkene kolliderer, men ved å innføre dem i Grunnloven, vil de stå enda sterkere. Det vil si at dersom f.eks. hele eller deler av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) blir implementert i Grunnloven, vil en senere politisk flertallsbestemmelse om å si opp EMK og/eller trekke seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) jurisdiksjon, få liten eller ingen praktisk betydning. Når først hele eller deler av en internasjonal konvensjon som EMK er implementert i vår grunnlov, vil den stå over enhver annen lov som måtte vedtas av et demokratisk flertall i lang tid fremover.
I dag vet vi at staten – det vil si alle borgerne i Norge – allerede har pådratt seg svimlende økonomiske forpliktelser. Bare de siste syv årenes innvandring har kostet 70 milliarder, samtidig som de 246.000 innvandrerne som har kommet etter 2005 fått rett til offentlige velferdsgoder som vil koste hele 376 milliarder kroner mer enn de vil bidra med i skatter og avgifter. Fortsetter særlig den ikke-vestlige innvandringen som nå, vil budsjettbelastningen utgjøre nesten 2.900 milliarder kroner for perioden 2015–2100.
Forutsetningen for dette beløpet er at innvandrernes barn blir 100 % integrert i økonomisk forstand, hvilket er en forutsetning SSB mener er høyst diskutabel. Fortsetter derimot 2. generasjon som foreldrene, vil kostnaden øke til nærmere 6.000 milliarder kroner. Legger vi sammen kostnadene for dem som allerede er kommet og for dem som vil komme hvis dagens innvandringstakt fortsetter, finner man at ikke-vestlig innvandring på dagens nivå kan komme til å koste over 4.000 milliarder kroner. Det tilsvarer hele oljefondet pluss verdien av statens aksjer i Statoil.
Og skrives ØSK inn i Grunnloven, kan den til enhver tid sittende regjering som forsøker å stramme inn på velferdsytelsene, anklages – og med rette – for grunnlovsbrudd. Det er litt mer komplisert å avfeie enn et grettent telegram fra FN eller en uviktig meningsytring fra assorterte EU-byråkrater.
Så har vi egentlig råd til å skrive pådrivere som Thorbjørn Jaglands politiske agenda og dens kostnader inn i Grunnloven?
Velgerne bør kreve et klart svar fra samtlige politiske partier på hvor de står når det gjelder den påtenkte revisjonen av Grunnloven i forbindelse med høstens valg. Vi har sannsynligvis ikke råd til å la være.
