I forbindelse med visningen av dokumentarfilmen Banaz – A Love Story skriver artist og filmskaper Deeyah om kampen mot æresvold.

– Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap. Jeg vil heller såre noens følelser enn å se kvinner dø på grunn av vår frykt, skriver Deeyah, som selv har kjent æreskulturens følger på kroppen.

Jeg vokste opp i et miljø der ære er en form for sosial valuta, som dikterer livet vårt fra den dagen vi er født. «Ære» kan være den mest ettertraktede, beskyttede og verdsatte eiendel, som definerer status og ryktet til en familie innad i et miljø. Denne byrden faller tyngst på kvinner og deres oppførsel.

I århundrer har den kollektive ære- og skamfølelsen begrenset vår bevegelsesfrihet, vår frihet til å velge, og innskrenket vår autonomi. Du kan ikke være den du er, du kan ikke uttrykke dine behov, håp og meninger som et individ, om de er i konflikt med det større gode og ryktet til familien, gruppen, det kollektivet nærmiljøet, lokalsamfunnet. Dersom du vokser opp i et miljø definert av disse patriarkalske æresbegrepene og sosiale strukturene, er dette parameterne det forventes at du lever etter. Dette stemmer for mitt eget liv og mine egne erfaringer.

I fjor fikk Deeyah That­haal (35), tid­li­gere kjent under artist­nav­net Deepika, Ossietzky-prisen fra Norsk PEN. Hun sto frem under kon­fe­ran­sen All that is ban­ned is desi­red og for­talte hvor­dan tra­kas­se­ringen fra hen­nes eget miljø tvang henne til å flykte fra Oslo og bosette seg i Lon­don.

Hun har laget en dokumentarfilm om britisk-kurdiske Banaz som knapt 20 år gammel ble drept i 2007 av faren, onkelen og fetterne sine fordi familien ikke kunne akseptere det nye forholdet hun gikk inn i etter å ha forlatt ekteskapet der hun ble grovt mishandlet av mannen foreldrene hadde påtvunget henne. Fordi hun hadde livslang kjennskap til æreskulturen i familien og det kurdiske miljøt, var den unge kvinnen fullt klar over at hun var i fare. Hun oppsøkte flere offentlige instanser for hjelp, men ble avvist.

– Vestlige myndigheters uvitenhet er uakseptabel, skriver Deeyah.

Det har hun tatt konsekvensen av, og i samarbeid med internasjonale eksperter, aktivister og NGO-er har hun utviklet det internasjonale digitale ressurssenteret Honour Based Violence Awareness Network (HBVA). Senteret arbeider med å gi kunnskap om og skape bevissthet rundt æresvold, gjennom forskning, undervisning og informasjon. Fokuset er hovedsakelig rettet lærere, helsearbeidere, sosiale tjenester, politi, politikere og andre som kan komme i kontakt med utsatte personer. HBVA er allerede i bruk som undervisnings- og forskningsverktøy av politiet og andre yrkesgrupper i Storbritannia, Canada og Australia.

Jeg klarer ikke å se enda en ung kvinne som Banaz dø eller bli misbrukt fordi en ikke tar tak i voldsproblemene i minoritetssamfunn. Med HBVA kunne jeg selv bidra til en positiv utvikling på denne fronten. […]
…

Det er også viktig å påpeke at æresdrap er utbredt innenfor ulike miljøer og ikke begrenset til bare en gruppe mennesker. Det er en selvfølge at ikke hvert enkelt medlem av slike miljøer støtter vold og undertrykkelse. Når det er sagt, har vi alle et ansvar for å bryte stillheten som omgir disse problemene. Vi trenger mer åpenhet, mer ærlighet, for å komme oss videre og sikre et samfunn hvor alle har de samme rettighetene og beskyttelse.

Banaz – A Love Story vil bli vist på et Fritt Ord-arrangement i Oslo i morgen.

Les resten av Deeyahs glimrende artikkel her.

Les også Det handler om verdier av professor i sosialantropologi Unni Wikan.