Andy Burnham er kanskje på vei fra Manchester til 10 Downing Street, men makten og pengene kan fort bli sendt i motsatt retning.

«Det eneste vi helt sikkert vil få, hvis det blir Andy, er desentralisering i et langt mer ambisiøst omfang. Det er definitivt noe som vil stå på dagsordenen for en grundig utredning,» ifølge Lord O’Neill, den tidligere ministeren for Tory-partiet og sjeføkonom i Goldman Sachs, som har vært rådgiver for den antatte neste statsministeren.

Det betyr å flytte på både penger og makt. O’Neill sa denne uken at Burnham vurderer å gi lokale myndigheter myndighet til å fastsette skatter, inkludert inntektsskatt, ifølge The Telegraph.

Det er allerede kjent at Burnham planlegger å opprette et slags Downing Street-kontor i nord. Her er britenes neste statsminister på hjemmebane: Han er født  Liverpool og ble politisk kjent i Manchester. Men han er ikke ukjent med de sentrale strøkene.

Han studerte på Cambridge, og har jobbet i Londons politiske sentrum Westminister i mange år.Men det er i nord han har bygget opp sin posisjon. Det er ikke uten grunn at han går under kallenavnet King of the North.

Kanskje han frykter å oppleve det samme som figuren i Game of Thrones opplevde, da han ble innkalt til den pill råtne og korrupte hovedstaden? I den historien endte det med døden.

Burnhams ideer om å overlate makten til distriktene får støtte av finansminister Rachel Reeves, som i mars ba sine medarbeidere om å «utarbeide planer for å gi regionale ledere kontroll over en andel av visse nasjonale skatter som altfor lenge har blitt fordelt av sentralregjeringen».

For én gangs skyld inkluderte ikke Reeves omfordelingsplaner skatteøkninger.

«Dette handler ikke om nye skatter, og det handler ikke om høyere skattesatser – jeg vil ikke be skattebetalerne om å betale mer.»

Reeves har neppe noe valg, ettersom hun allerede har tømt de fleste skattebetalere opp til middelklassen for både kontanter og oppsparte midler.

Hennes ønske om desentralisering virker å være et forsøk på å beholde en eller annen form for politisk rolle også under en Burnham-regjering. Få tror dog at hun vil beholde jobben som finansminister, hun er rett og slett for upopulær for en så sentral rolle.

Hvis Burnham gjennomfører sine planer, vil lokale myndigheter få større betydning for den politiske utviklingen i Storbritannia.

«Det er svært sannsynlig at ansvaret for næringsskatten vil bli overført til de lokale myndighetene. Jeg tror det er mulig å vurdere å overføre visse deler av inntektsskatten,» sa O’Neill.

Dette fører til flere åpenbare potensielle problemer. Også i Storbritannia sliter lokale myndigheter økonomisk. I områder hvor Labour fortsatt har kontrollen vil trolig en slik økonomisk selvstendighet føre til skatteøkninger. Dermed kan britene oppleve en skatteflukt av velstående borgere og lønnsomme bedrifter, akkurat som delstater styrt av Demokratene i USA, og som også Norge opplever.

Nord-England er en av de områdene som trolig vil bli hardt rammet, så kanskje kongen av nord bør revurdere om dette vil tjene hans lojale undersåtter på lang sikt?

Burnham har lenge vært en tilhenger av desentralisering. Men det er en viss frykt for at han egentlig kun ønsker å flytte makten fra London til sine egne hjemtrakter, som en belønning for sine støttespillere.

Postkodelotteri

Før valget krevde Burnham «en omfattende overføring av makt og ressurser over hele Nord-England». Han ga dog få konkrete detaljer om hva dette kan innebære for skattepolitikken, og det er vanskelig å se hvordan slike tiltak vil skape entusiasme lenger sør i England.

Mange briter blir sittende med en følelse av at Burnham er i ferd med å innføre et gigantisk og kostbart postkodelotteri. For er det virkelig akseptabelt at man opplever helt ulike skattesatser basert på hvor i landet man bor?

Dessuten: Hvordan skal de sentrale myndigheter klare å finansiere store utfordringer, som blant annet opprustning av forsvaret, hvis inntektene flyttes ut til lokale småkonger som kun er opptatt av sine egne små kongedømmer?

Burnham burde kanskje forstå at som statsminister for hele Storbritannia kan han ikke opprettholde sin image som en King of the North.

De som støtter desentralisering ser på dette som et viktig eksperiment innen lokaldemokrati, økonomisk politikk og velgernes valg. Det spørs om de fortsatt vil mene det samme når velstående briter stemmer med føttene. Akkurat som i USA vil en slik utvikling trolig medføre krav om en mer rettferdig omfordeling fra sentralt hold.

Neste skritt vil da muligens bli at Burnhams regjering øker skatter og avgifter for de områdene i landet som klarer seg gdot, og pøse disse midlene inn i områder som beveger seg mot en økonomisk avgrunn. Dessuten: Vil Burnham akseptere lokale politikere som nekter å fylle opp hoteller med illegale migranter? Vil den lokale maktfordelingen faktisk fungere i det hele tatt?

Anthony Breach fra tenketanken Centre for Cities mener lokale politikere vil løse utfordringene på strak arm.

«På ordførernivå ville man ha sterkere insentiver til å utvide skattegrunnlaget og skape flere arbeidsplasser, få folk i arbeid, øke lønningene og bruke inntektene til å finansiere flere lokale investeringer eller kanskje til å redusere kommuneskatten.»

Andre er mer skeptiske, og tror at lokale myndigheter er ute av stand til å ikke la seg friste av skatteøkninger som gir dem mer penger og kaste etter politiske kjepphester. Tross alt har den gjennomsnittlige britiske kommunen økt den lokale skatten med 4,9 prosent i år, noe som ligger like under det tillatte taket på 5 prosent uten at det kreves spesiell tillatelse.

Det er mange gode grunner til å tvile på at lokalpolitikere vil moderere seg, særlig i områder hvor Labour styrer. Sosialdemokrater over hele Vesten virker å tro at alle problemer kan løses med skatteøkninger, selv om økonomisk historie viser noe helt annet.

Flere skatteøkninger, fattigere middelklasse

Mel Stride, skyggefinansministeren, advarer om at dette betyr at høyere skatter er på vei.

«Å overføre ansvaret for inntektsskattesatsene til regionene risikerer å åpne døren for skatteøkninger for arbeidstakere. Rachel Reeves har allerede innført en ferieskatt under dekke av finanspolitisk desentralisering. Hvis Andy Burnham nå også ønsker å se på inntektsskatten, bør arbeidende familier over hele landet forberede seg på enda flere skatter.»

Det holder vel egentlig med å studere alle løftebruddene som avtroppende statsminister Keir Starmer sto bak, i nært samarbeid med nettopp Reeves. Britenes inntektsskatt har økt fra i underkant av 200 milliarder pund i inntektsskatt i 2019–20, året før pandemien. I år forventes skatten å ligge på nesten 360 milliarder pund i år, og stige til 430 milliarder pund i 2030–31.

Kombinert med kraftig prisøkning, mye på grunn av hodeløs klimapolitikk og manglende vilje til å gjøre noe med masseinnvandringen, er resultatet fattigdom helt opp i den arbeidende middelklassen.

Man kan også se hvordan vår egen regjering har lykkes med å gjøre norske arbeidstagere betydelig fattigere de siste årene, på noenlunde samme måte som britene. Dette skjer uten at statens inntekter utenom olje og gass vokser, snarere tvert imot. At en økende andel bedriftseiere flytter sine innbetalinger av skatt til utlandet, særlig Sveits, klarer selv ikke den udemokratiske exit-skatten å forhindre.

I britisk bakgrunn lurer Reform UK, og her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Begge disse partiene opplever en betydelig vekst og trolig vil vinne de neste parlamentsvalgene, litt avhengig av hvor mye Restore vil vokse og hvor langt Høyre vil fortsette å falle.

Det eneste som truer Reform og Nigel Farage er faktisk partiet Restore Britain, som ledes av Rupert Lowe. Restore ble dannet i februar 2026 og vinner stadig frem med en politikk som hører til enda mer tydelig på den nasjonalkonservative siden enn Reform.

Slik er det ikke i Norge, siden de alternative partiene som sier at de tilhører høyresiden vaker rundt i tåka med minimal støtte og endeløse interne maktkonflikter i partier som totalt mangler reell makt.

Man skal aldri miste håpet, men det er vanskelig å finne noen grunner til å tro på en lysende økonomisk framtid for vanlige arbeidsfolk i hverken Storbritannia eller Norge.

Det er absolutt ingen signaler som tyder på at det finnes politisk vilje til å ta tak i de største årsakene til den stadig svakere økonomien, som handler om klimatiltak, masseinnvandring og for Norges del utdeling av enorme summer til korrupte bistandsorganisasjoner.

Dette toppes av massive beløp som sendes til Kiev. Til slutt er kassa tom. Norge har et Oljefond man kan benytte som nødløsning, men dét har ikke britene.

Hele Europa opplever det samme, og mafiaen mangler både politisk evne eller vilje til å løse de åpenbare problemene. Det er derfor ikke så merkelig at urbefolkningen i Europa ikke lenger gidder å få barn.