Staten ber oss forberede oss på uår, men har bygget boliger uten rom for beredskap; når potetkjelleren blir utleie-enhet, er matauk bare statens eventyrstund for et folk uten lager, rom og marginer i eget hjem.

NRK ber nordmenn lære seg å sanke mat i naturen hvis krisen kommer. Det høres jordnært ut. Nesten vakkert. Men bak den grønne romantikken ligger en brutal fortrengning: Det moderne Norge har bygget bort selve muligheten for den husholdningen staten nå later som den vil gjenreise.

For beredskap er ikke bare kunnskap om sopp, tang og nyttevekster. Beredskap er plass. Tørr plass. Kald plass. Mørk plass. Et hus må kunne lagre noe før menneskene i huset kan leve av noe.

Det gamle Norge visste dette. Derfor hadde eldre hus kjellere, spiskamre, vedskjul, boder og loft. Ikke fordi folk var nostalgikere, men fordi livet krevde det. Lov om bygningsvesenet av 1924 uttrykte dette med en nøkternhet vår tid knapt forstår lenger: For hver leilighet skulle det være nødvendig rom til oppbevaring av «klær, matvarer og brensel». Man tok for gitt at en bolig ikke bare var en adresse, men en liten forsyningsenhet. Familien skulle kunne bære noe av vinteren selv.

I dag har vi gjort det motsatte.

Dette er ikke fremskritt. Det er tap av sivilisatorisk hukommelse.

Når staten nå ber borgerne bygge beredskap, snakker den som om folk fortsatt bor i en verden staten selv har vært med på å avskaffe. Man kan gjerne be nordmenn lagre vann, knekkebrød, havregryn og tørrvarer. Men hvor skal det stå? I ettromsleiligheten med sovealkove? Under spisebordet? I dusjen? Bak flatskjermen?

Beredskapspolitikken kolliderer med boligpolitikken. Det ene departementet ber deg lagre. Det andre har i flere tiår akseptert en boligbygging der lager er blitt sett som sløsing med salgbare kvadratmeter. Utbyggerne forsto signalet straks. Hver kvadratmeter som ikke måtte brukes til bod, kunne prises som stue, kjøkken eller «fleksibelt oppholdsareal». Markedet bestemte uansett prisen. Besparelsen tilfalt ikke nødvendigvis kjøperen. Den ble absorbert av tomtepris, prosjektøkonomi og fortjeneste.

Slik blir «forenkling» ofte bare et penere ord for forringelse.

Også de eldre husene, som faktisk var bygget med rom for husholdning og vinter, er mange steder blitt tappet for sin opprinnelige funksjon. Kjellere er ominnredet. Boder er bruksendret. Sekundærleiligheter er etablert. Ikke alltid fordi eieren ønsket å bli vertskap, men fordi huset ellers ikke lot seg finansiere. Gjeldsberget flyttet inn i kjelleren. Der det før sto poteter, ved og hermetikk, står det nå en leietaker som betaler bankens andel av husholdningen.

Dette er den delen av beredskapsdebatten NRK ikke vil se.

Den gamle husholdningen var ikke romantisk. Den var robust. Den krevde arbeid, plass og disiplin. Man kokte, saltet, tørket, syltet, stablet, bar og vedlikeholdt. Den moderne husholdningen er effektiv, men skjør. Den tåler normalitet glimrende. Den tåler avvik dårlig.

Og nettopp derfor blir NRKs sanketur så hul. Ikke fordi sanking er dumt. Tvert imot. Å lære barn forskjell på blåbær, einebær, kantarell og giftslørsopp er både nyttig og vakkert. Det bygger stedstilhørighet. Det minner oss om at naturen ikke bare er en kulisse, men forråd, ansvar og arv. Men som nasjonal kriseberedskap blir det fort en grønn staffasje over et langt dypere problem.

Man kan ikke be et folk leve som før når man har bygget boligene slik at man bare kan leve fra handledag til handledag.

Det moderne Norge har gjort seg rikt ved å effektivisere bort marginene. Vi har gjort boligene mindre, gjelden større, familiene mer presset og husholdningene mer avhengige. Deretter later staten som om noen kilo tørket sopp og et kurs om tang kan kompensere for en hel samfunnsmodell bygget på sårbarhet.

Det kan det ikke.

Virkelig beredskap begynner ikke med en gammel plantebok i skogen. Den begynner med et enkelt spørsmål: Har hjemmet rom for å bære mer enn seg selv?

Hvis svaret er nei, hjelper det lite å snakke høytidelig om matauk. Da har man ikke gjenoppdaget det gamle Norge. Man har bare satt en beredskapsbrosjyre på kjøkkenbenken i en leilighet uten bod.

Våkn opp og kjenn lukten av rosesprayen i visningsleiligheten.