Andy Burnham blir av mediene kalt “Kongen i nord” og ser ut til å seile opp som Storbritannias neste statsminister uten konkurranse. Hvem er han, og hva står han for? Er han, som Trump mener, “ekstremt liberal?” Eller er han et friskt pust etter roboten Starmer? Og fortjener han tilnavnet “King of the North”?

Andy Burnham er høy og mørk, og blir ofte komplimentert for sine lange øyenvipper og sin fyldige hårmanke. Han kler seg ofte i sort T-skjorte og presenterer seg som den som skal redde Storbritannia fra å synke enda dypere. Burnham vokste opp utenfor Liverpool i en vanlig middelklassefamilie. Faren var ingeniør, og moren var resepsjonist på et legekontor. Burnham var glup og fikk plass på University of Cambridge, der han studerte engelsk litteratur. Derfra gikk det én vei: oppover. Karrieren hans i Labour er lang og omfattende, og etter å ha vært blant annet helseminister under Gordon Brown, fikk han i 2017 posten han er mest kjent for: borgermester i Greater Manchester, med hele 63 prosent av stemmene.

Som borgermester i Manchester ble Burnham populær. Han ble sågar gjenvalgt med en enda større andel av stemmene – 67 prosent – i 2021. Han mente da, som nå, at politikken var altfor London-sentrert. Han ønsket å gi distriktene mer rom for selvbestemmelse, og å sette fart i økonomien. Om han lykkes, er meningene delte. Kritikere vil si han mislykkes. Manchester-området er fremdeles en av de fattigste områdene i Storbritannia, der ett av fire nabolag er blant de ti prosent fattigste i landet. Seksualforbrytelser og vold forekommer i større grad enn det nasjonale gjennomsnittet. Utdanningsnivået er under det nasjonale gjennomsnittet, mens narkotikadødsfall er over. Listen er lang over deprimerende statistikk.

Ikke minst har Manchester hatt mer enn sin andel av voldtektsgjenger – som naturlig nok henger sammen med det store antallet pakistanere som bor der: Greater Manchester har over 200.000 pakistanere, en av de største konsentrasjonene i landet. Voldtektsgjengene, som det anslås har misbrukt 250.000 unge britiske jenter, hadde en sterk overrepresentasjon av pakistanske menn.

Gule busser og kultur

Burnhams støttespillere vil argumentere med at hans makt som borgermester var begrenset, og at det var Toryenes politikk – de måtte stramme inn offentlige budsjetter under David Cameron – som saboterte Burnhams politikk. De vil også peke på de positive forandringene under hans lederskap. Burnham gjennomførte en reform av buss-transporten i Manchester-området, der han tok tilbake offentlig eierskap og omdøpte selskapet til Bee Network. De gule bussene er blitt populære i Manchester. Det samme er de lave billettprisene. Hans satsing på kultur er også et pluss for hans popularitet. Tilnavnet “King of the North” fikk han da han krevde mer penger til regionen fra regjeringen under covid-pandemien. Og til tross for de deprimerende tallene vedrørende fattigdom, kan Manchester skryte av å ha den raskest voksende økonomien i landet.

Men nøyaktig hvor Burnham står politisk, er vanskeligere å definere. Han er neppe så woke som Sadiq Khan i London, eller så fanatisk når det gjelder å nå klimamål som energiminister Ed Miliband. Den viktigste saken for britiske velgere er innvandring, og Burnham holder foreløpig kortene tett til brystet. Tidligere stemmegivning tyder dog på at han er noe mer liberal enn Starmer, samtidig som han signaliserer en tøffere linje når han sier at han vil deportere Shabir Ahmed, en voldtektsgjeng-leder som nylig ble løslatt fra fengsel før tiden. “Ingenting er utelukket” for å bli kvitt ham, mener Burnham. Han har også kommet med uttalelser om at innvandring må ha støtte i folket, og at grensene må respekteres, noe som indikerer at han kanskje er blitt mindre liberal i det siste. Noe annet vil selvfølgelig være politisk selvmord for Labour.

Statlig eierskap og mer sensur?

Som hans borgermestertid viser, er han ellers for statlig eierskap, og ønsker at energi- og vannselskapene skal komme tilbake under offentlig kontroll. Det er klassisk Arbeiderparti-politikk, og overrasker knapt noen.

Document og undertegnede har lenge vært opptatt av ytringsfrihetens kår i Storbritannia. De blir neppe bedre under Burnham. Da han var borgermester i Manchester, fikk brannmenn som støttet Reform UK en formell advarsel, og kolleger i brannvesenet ble bedt om å tyste på hverandre. Free Speech Union skrev direkte til Burnham, der de advarte om praksisen. Burnham ønsker at aviser skal underlegges strengere kontroll, på linje med tv og radio, som er underlagt Ofcom, en reguleringsmyndighet som har stor makt i Storbritannia.

Enn så lenge er Burnham et ubeskrevet blad i statsministerrollen. Hvis ting går som planlagt, og det ikke kommer noen utfordrere i siste liten, kan han flytte inn i 10 Downing Street allerede denne måneden. Det britiske folket er møkk lei Keir Starmer, og sannsynligvis vil Burnham gi et lite oppsving til Labours popularitet. Burnham er mindre robot-aktig enn Starmer, og fremstår som en mann av kjøtt og blod. Han er Everton-fan, og på et ferskt foto kan man se ham joggende i en gammel Everton-skjorte. Han er nokså fotogen, og selv om han selvsagt tilhører eliten, er han ikke fra London, og det kan være et fortrinn. Om politikken blir ny, er for tidlig å si; innpakningen er i allfall litt mer tiltalende. Men britene er ikke dumme. Dersom han ikke innfrir forventningene, vil nok hans popularitet også dale. Det er ikke sikkert at det er nok å være høy og mørk og folkelig dersom han ikke evner å snu kursen for skuta.

Kjøp boken på Document Forlag