Jeg har smakt på den forbudte frukten: Jeg har sett filmen «Citizen Vigilante», som er forbudt i Tyskland og umulig å se i Danmark, hadde det ikke vært for at Elon Musk nylig la den ut på X i sin fulle lengde.

Selvfølgelig måtte jeg da raskest mulig se en film som er forbudt, og som velmenende sjeler advarer sterkt imot. Vi mennesker tiltrekkes av overskridelsen. Det forbudte må romme vesentlige hemmeligheter. Hvis man ikke vil at folk skal se filmen fordi man frykter vold mot innvandrere og innvandringsvennlige politikere, så skal man selvfølgelig ikke forby filmen. Hvor dum har man lov til å være?

Dårlig kunst, men ikke uinteressant

La det være sagt med det samme: Dette er en usedvanlig film. Usedvanlig dårlig, men også usedvanlig interessant. Som filmkunst gir jeg den én av fem stjerner. Men som kulturelt fenomen får den full poengsum. Jeg har aldri sett noe lignende.

Uwe Bolls film med Armie Hammer i rollen som selvtektsmannen Sanders er en estetisk elendig og politisk vulgær film, som likevel sier noe riktig om tilstanden i Europa – noe som åpenbart er så riktig at den må forbys. Den avslører et kontinent med høy innvandring, svak rettsstat og en økende vilje til å sensurere radikal kunstnerisk eller intellektuell innvandringskritikk. Det burde bekymre langt mer enn Bolls hang til blod og klisjeer.

«Citizen Vigilante» vil være en moderne «Death Wish», «Taxi Driver» eller «Dirty Harry» for et europeisk publikum, men den har hverken den tragiske tyngden, den psykologiske dybden eller den formelle stringensen som gjør vigilante-filmen til en seriøs sjanger.

De tre nevnte filmene er mesterverk innenfor sin sjanger, men Bolls film er rotete fortalt, med lange, tomme scener der ingenting skjer, og der hovedpersonen Sanders holder monologer i stedet for å utvikle seg, og forklarer poenger for oss som om vi var evneveike.

Vigilanten er nettopp interessant i filmhistorien fordi han er tvetydig. Han løser et reelt problem, men undergraver samtidig rettsstaten. Boll reduserer denne tvetydigheten til et enkel regnskap. Europa er under angrep fra kriminelle migranter, staten svikter, og den rasende borgeren har bare ett valg: mordet. Som kunst er det banalt.

Nettopp derfor er det fristende å avfeie filmen, særlig for de politisk korrekte. Men det ville være en feil.

Vigilanten som tegn på en svikt

For det bemerkelsesverdige ved «Citizen Vigilante» er det politiske symptomet den artikulerer. Sanders er den figuren som oppstår når vanlige borgere opplever at staten ikke lenger beskytter dem mot vold, overgrep og krenkelser begått av innvandrere. Karikaturen bygger på noe som er 100 prosent gjenkjennelig: grooming-gjenger, gruppevoldtekter, knivoverfall, drap og lynsjinger av unge, hvite gutter, gjentatte dommer uten utvisning, og en liberal elite som heller snakker om «inkludering» og «toleranse» enn om rettferdighet.

Det er denne tillitskrisen filmen lever av. Den skildrer en mann som ser på domstolenes milde straffer, de politiske unnskyldningene og medienes omskrivninger, og beslutter at nok er nok. Det er selvtekt, og det er uakseptabelt (spesielt grusom er filmens skildring av massakren på en hel innvandrerfamilie – altså kollektiv straff – og av vanlige politifolk som bare gjør jobben sin), men det er også et bilde på hvordan en rettsstat kan undergrave seg selv hvis den konsekvent nedprioriterer borgernes sikkerhet.

Et reelt behov: mindre innvandring, sterkere rettsstat

«Citizen Vigilante» er en grotesk fantasi om hva som skjer når staten ikke vil ta dette ansvaret. Men grotesker har et poeng: De overdriver for å vise konturene av noe virkelig. Her er det konturene av et Europa som heller vil moralisere over vigilanten enn over gjerningsmannen.

Så lenge denne diagnosen kan diskuteres fritt, er det håp. Saken er bare at den statlige sensuren har gått over styr. 12.000 årlige arrestasjoner i Storbritannia på grunn av digitale ytringer, og nå det aktuelle eksemplet med det tyske forbudet mot å vise Uwe Bolls film. Plutselig er ikke problemet lenger voldtektene som filmen refererer til. Problemet er at noen viser dem i et stykke fiksjon.

Anarkotyranniet har manifestert seg. Staten har gitt opp å håndheve lov og orden for i stedet å sensurere, kontrollere og overvåke lovlydige borgere og styre bildene, ordene og fortellingene.

Det er ut av dette anarkotyranniet at selvtekt – og filmer om fenomenet – oppstår.

Eskaleringens logikk: fra selvtekt til borgerkrig

Vi trenger ikke å ta loven i egne hender; vi trenger stater som gjør jobben sin. Vi trenger grenser som overvåkes, domstoler som dømmer, og politiske eliter som tar innbyggernes frykt på alvor.

Kunsten skal være radikal, provoserende og kritisere innvandring. Altfor lenge har vi savnet denslags. Det som derimot ikke må skje, er at staten gjør seg til estetisk dommer over hvilke politiske bilder borgerne får lov til å se. Den autoritære liberalismen er redd for sin egen befolkning, som Vance sa i fjor. Disse ordene er like riktige i dag som da.

«Citizen Vigilante» er en virkelig dårlig film. Men den er et viktig speil. For hvem er det som har skapt Sanders?